Etter mitt syn er det ingen filmskapere de siste 15 åra som har laget flere mesterlige filmer enn russiske Andrej Zvyagintsev. «Savnet» er hans fjerde storverk og femte spillefilm siden debuten «Tilbake» i 2003.

I Cannes i fjor, var «Savnet» konkurransens beste film, men måtte ta til takke med juryprisen, bak Gullpalmen til Ruben Östlunds «The Square». Nå kniver begge om Oscar. På engelsk heter filmen «Loveless». Den norske tittelen betoner en annen side av det mesterlig familiedramaet om en mor, en far og en 12-åring i en familie under oppløsning.

Zvyagintsevs nye film er svært forskjellig fra den forrige, «Leviathan» (2014) om makt, korrupsjon og løgn. Den fikk en rekke priser og provoserte det russiske kulturministeriet. «Savnet» tegner også et beskt bilde av Russland. Den er laget uten statlig støtte. Her er det en velstående middelklassefamilie det settes søkelys på, nærmere bestemt det usynlige barnet.

Som en mørk, russisk vri på Ingmar Bergmans «Scener fra et ekteskap» starter filmen med et ektepar i ferd med å selge leiligheten, etter samlivsbrudd. Begge har fått nye partnere. Hun har blitt sammen med en velstående forretningsmann, han en yngre, gravid kvinne som bor hos sin mor. Den giftige tonen mellom ex-paret toppes av krangel om deres 12-årige sønn.

Ansiktsuttrykket til gutten i scenen i starten av filmen hvor han i skjul overhører at ingen av foreldre vil ha ham med inn i neste forhold, må være det nærmeste en realistisk parallell til Edvard Munchs «Skrik» i en spillefilm. Gjennom skarp og bittersøt skildring av foreldrene i hverdag og jobb, skildres barnet som en statist i deres liv.

Maryana Spivak spiller ut en av de kaldeste morsrollene på film. Hun bekjenner til en venninne at hun ikke klarer å se på sønnen uten å tenke på at han er et «uopprettelig feilgrep». Barnets konfliktsky far jobber i et firma ledet av en ortodoks kristen. Faren frykter han mister jobben om samlivsbruddet blir kjent. Først når barnet plutselig forsvinner, går foreldrene fra irritasjon til bekymring for sønnen.

Som flere av Zvyagitsevs tidligere filmer, er det fristende å se familiedramaet som en allegori over Russland. Ikke frådende av fyll, dobbeltmoral og korrupsjon som «Leviathan», men hjerteskjærende om et barn som ikke orker mer av foreldrene. Det er godt å se en film som så finstemt veksler mellom stillhet, lyder og musikk. Bedre og mørkere barnefilm for voksne skal godt gjøres.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Oscar-aktuelle «Call Me By Your Name»