Ingen blir igjen

om all sammen fær

sang Tre Små Kinesere på sitt debutalbum for 28 år siden. Låten hadde sitt utspring i at bandets kompis Sola Johnsen flyttet med DumDum Boys til Oslo. Strømmen ut fra Trondheim mot hovedstaden og verden har ikke blitt mindre siden den gang.

Se også bilder fra UtAwards

Og, bare for å ha understreket det: Det er ikke bare naturlig og fint, men også nødvendig, både for hver enkelt, og for byen, at store talenter drar ut, søker større miljøer, større utfordringer. Det er ikke noe poeng at alle skal bli, alle skal kveles av småbyens tendens til klamme konsensuskrav og høye trivelighetsfaktor.

De skulte på hverandre da de møttes første gang som tenåringer. Nå er Mads Bones og Olve Løseth parhester med storsuksess.

Tenk om Liv Ullmann, Arve Tellefsen, Ingar Dragseth og Erlend Loe bare hadde blitt, ville de blitt kunstnere på internasjonalt nivå da?

Samtidig er det viktig for en bys identitet at ruvende trønderske kunstnere med nasjonalt og til dels internasjonalt publikum opererer med Trondheim som base, og ikke sjelden kan påtreffes i bygatene. Hvor mye fattigere hadde ikke byen vært uten Håkon Bleken, Håkon Gullvåg, Anne B Ragde, Carl Frode Tiller, Åge Aleksandersen og Motorpsycho.

Men, midt oppe i det igjen: Minst like viktig, men kanskje ikke like lett å se og anerkjenne er begavede kunstnere og utøvere som både velger å bo i byen og å skape kulturuttrykk som først og fremst er lokalt fundert.

Her kommer Mads Bones og Olve Løseth inn.

Det vil være rart å påstå at de ikke blir sett. Bare i 2017 hadde de tre oppsatte stykker som alle ble enorme publikumssuksesser. Det vil også være rart å påstå at de ikke blir verdsatt, med sine tre priser i alt på UtAwards tirsdag kveld dominerte de årets kulturelle leseravstemning.

LES OM DE TRE NoMINERTE TIl ÅRETS KUILTURERSONLIGHET: Gjør alt for at vi som region skal bli lagt merke til!

Mads Bones fikk én pris alene, den aller gjeveste i UtAwards: årets kulturpersonlighet.

Olve Løseth fikk én pris alene, som årets skuespiller. Mens Bones er organisatoren av de to, har han etter hvert seilt om som den store skuespilleren. En Youtube-video med høydepunktfra hans rolleskikkelser i løpet av året ville blitt en svært lystelig affære. Fra «Vildanden» til «Juleevangeliet».

Sammen (også med flere andre) fikk de prisen for årets teaterforestilling, «Robin Hood Rai Rai i Sherwoodskogen». En tullemusikal basert på legenden om Robin Hood koblet med trøndersk pop fra de siste 50 år; det var ikke alle som hadde klokkertro på at dette kom til å bli bra.

Men det gjorde det. Virkelig. Blant mine personlige høydepunkt i oppsetningen var da Olve Løseth som skrulle-konge dro en dekadent, femislesk versjon av Tre Små Kineseres «Eplekake med krem».

Det var en av flere gamle låter som fikk et løft opp fra historiens mørke gjennom musikalen.

Det ga meg an aha-opplevelse. Som annen kultur har populærkultur gjerne kort levetid. Det som var viktig, en del av limet i én generasjon, kan være helt fraværende, helt usynlig i den neste. Om ikke noen løfter dette opp, reoppfinner det, fargelegger det på et vis som gjør det relevant for nye generasjoner. En viktig grunn til at Knutsen & Ludvigsens univers stadig er så populært og oppleves så vitalt for stadig nye generasjoner, er at rockgenerasjonen under dem har vært så tydelig i sin begeistring og dyktig i sin formidling.

Tre Små Kinesere (som et eksempel) sitter på en sangskatt av tilsvarende kvalitet, som fortjener yngre ambassadører på høyt nivå.

Sånn flaks da, at vi har hatt Mads Bones og Olve Løseth som i løpet av de senere årene har skapt sin egen nisje av lokalt fundert underholdning. Det er spinnvilt, men kan være bekmørkt. Men viktigst: i en tid med stadig større fragmentering bidrar de med lokalt og regionalt lim. De redefinerer vår lokale identitet på et humorspråk som ikke fremstår tilbakeskuende eller harry og som ikke dyrker det middelmådige. Derfor er de viktigere enn de fleste skjønner.

Så kan det alltids være at Mads Bones og/ eller Olve Løseth allerede har konkrete planer helt andre steder enn byen de vokste opp i. Det vil ikke gjøre det de har bedrevet de siste årene mindre viktig. For å igjen si det med Tre Små Kinesere:

Søk en plass i evigheten, men vit først kæm du e

Æ e en liten mann fra en liten by i et bitte lite land