Skandaler, store og rare øyeblikk fra idrettshistorien finner oftere veien til film. Etter fjorårets ujevne tennisdrama, «Borg» og «Battle Of The Sexes», ser det ut som 2018 blir året for kunstløpfilm. Anne Switiskys «Sonja» om Sonja Henie kommer til høsten. En amerikansk film om den norske kunstløpstjernen er også under produksjon.

Av de tre Oscar-nominasjonene til «I, Tonya» (kvinnelige hovedrolle, kvinnelige birolle og klipp) er hovedrollen til Margot Robbie den mest opplagte og beste grunn til å se en bemerkelsesverdig film med en utrolig historie, hentet fra nær historie. Den australske skuespilleren gjør en karriereskapende rolle i en film som delvis gjør komedie av en tragisk historie.

OL på Lillehammer i 1994 har gått inn norsk mytologi som da Norge var på sitt norskeste og laget verdens beste OL, med Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss som superstjerner. Den gang ble de norske heltene faktisk totalt overskygget av to kvinnelige amerikanske kunstløpere, i et mediesirkus uten like, rundt duellen og striden mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan.

Kunstløpkampen og skandalen som kulminerte med OL-duell i Norge, ble framstilt som en slags strid mellom Skjønnheten og Udyret i medier verden over. «I, Tonya» er fortalt som en svart komedie. Den starter med å erklære seg basert på virkelige hendelser og motstridende versjoner til Tonya Harding og hennes eksmann Jeff Gillooly. Han ble dømt til fengsel for å ha medvirket til angrep på Nancy Kerrigan for å skade henne før OL. Harding fikk etter OL betinget straff og ble utestengt fra kunstløp på livstid.

Par i smerter: Margot Robbie og Sebastian Stan som Tonya Harding og ektemannen Jeff Gillooly i Oscar-nominerte «I, Tonya» om kunstløpskandalen som fikk sitt klimaks under OL på Lillehammer.

Regissør Craig Gillespie, hittil mest kjent for «Lars and The Real Girl» (2007), forteller historien om Tonya Harding som et mørkt eventyr om den stygge andungen som aldri fikk bli svane, selv om hun var bedre enn omtrent alle andre i det hun satset nesten alt på: kunstløp.

Allison Janney er nominert til Oscar for birollen som mora til Tonya. Hun bekrefter sånn sett at en av de sikreste veiene til Oscar for voksne kvinnelige skuespillere er å spille skikkelig fæle mødre. En problematisk side ved filmen er hvordan den på den ene siden pirker ganske godt i klasse og sosiale fordommer i kunstløpmiljøet, samtidig som den fråtser i og karikerer den dårlige smaken til Tonya Harding og familien.

Lillehammer 1994: Den amerikanske kunstløperen Tonya Harding gråter etter å ha fått friløpet ødelagt da den høyre skøytelissa røyk. Hun fikk gå om igjen og ble nr. 8 sammenlagt.

Uten rike foreldre eller sponsorer, med blå neglelakk og selvsydde kostymer til røff isdans til heavyrock, skildres Tonya som en amerikansk outsider som spinner mot toppen, tross voldelig mor og ektemann. For å nå bunnen i stedet for toppen når det gjaldt som mest.

Å lage tragikomedie rundt vold i hjemmet er en vanskelig balansegang. Robbie og filmen skal ha ros for mye av måten de forsvarer Harding på. Eminent lydlagt, godt spilt og underholdende fortalt, er «I, Tonya» en amerikansk tragedie på godt, vondt og nesten usannsynlig virkelig. Robbys Tonya fortjener Oscar i en film det ikke er bare lett å like.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Oscar-nominerte «Savnet»