- Det gjelder å holde en jevn flyt av låter, det gjelder å ha lysene på. Du er aldri bedre enn den siste låten du har laget, sier Anne Judith Stokke Wik.

Torsdag ble 39-åringen fra Trondheim intervjuet på scenen under Trondheim Calling, i kraft av å være en av norges mest suksessrike låtskrivere. Noe som en vanskelig å være uenig i, når en ser merittlisten til Wik og resten av Dsign Music (se faktaboks). Sist vakte de oppsikt ved å stå bak Ricky Martin-låten «Vente Pa'Ca», en låt som er strømmet 1,3 milliarder ganger på YouTube og som ble nominert til to Latin Grammy Awards.

- Bare synd den kom samme år som «Despacito», ler Wik.

Jobber ettet godfot-teorien

Sammen med Robin Jenssen, Nermin Harambasic og Ronny Svendsen har hun vært en del av Dsign Music i 12 år, og det blir i år ti år siden de fikk sin første forlagskontrakt.

- Tida har gått fort, men sånn er det når man gjør noe man liker. Jeg blir jo ydmyk av å tenke på at så mange har likt det vi lager. Det største med dette er at vi har klart å røre andre, mener Wik. Hun forteller at gjengen sverger til Nils Arne Eggens godfot-teori. Svendsen er hovedprodusent og -musiker, Harambasic gjør både produksjoner og såkalt topline (tekst og melodi), mens Wik først og fremst jobber med topline.

- Vi ønsker det samme, og er flinke til å sette ulikhetene våre til side til beste for musikken. Du lærer hverandre å kjenne, jeg kan høre om noen har en dårlig dag gjennom måten de tar i dørhåndtaket på, og kan gi dem rom. Vi er glade i hverandre, stoler på hverandre og backer hverandre opp. Så har vi det artig, du må kunne flire sammen for å jobbe så tett så lenge, mener hun.

Hardt arbeid

Myten om låtskriving handler gjerne om den plagede kunstneren, som i ensomhet venter på øyeblikket av guddommelig inspirasjon. For låskriverteam som Dsign handler det derimot om hardt arbeid, hver eneste dag. De får ofte «who's looking»-lister fra forleggeren sin, der de ser hvem som er på utkikk etter låter. Av og til får de lister over referanselåter som gir en pekepinn på resultatet de ønsker. Ofte er også artistene selv i studio og jobber fram låtene sammen med dem. Av og til starter det med en akkordprogresjon, andre ganger med en melodi eller et track. Det er mange veier til målet, men det må alltid være en idé i bunnen som alle tenner på.

- Hender det at dere sier «dette går ikke»?

- Vi kan si til slutt at det ikke funket, men vi gjør alltid et ærlig forsøk. Og det er viktig å like den musikken du selv lager, ellers blir det påtatt og det er noe som skinner gjennom.

«No sex, no violence»

Fram til suksessen med Ricky Martin, har Dsign gjort det spesielt sterkt i Asia, nærmere bestemt Sør-Korea og Japan, gigantiske musikkmarked.

-Vi trålte nettet og hitlistene, og reiste mye til Korea. Hilste på artistene og ble kjent med dem og pulsen i landet. Og når du går i Gangnam-distriktet i Seoul, skjønner du hvorfor popmusikken i landet høres ut som den gjør. Det er nesten som å være i et dataspill, det er farger, lyder og fashion - en hektisk, høy puls, forklarer Wik. Hun beskriver K-poplåter som annerledes enn vestlige poplåter, med andre parametre og strukturer. Der det skal være «no sexy, no sex, no violence». ganske dydig, og aldri vulgært eller overseksualisert.

- De er gøy å leke seg med og du har mye frihet. Men du har på deg en helt annen hatt, selvfølgelig!

- Er det lett å skifte mellom hattene?

- Ja og nei. Etter å ha laget K-pop og J-pop i ei uke, trenger jeg å puste ut og høre på «avtenningsmusikk». Det er en annen puls. Sterke farger, lite beige, hehe.

- Ikke millionær

Med Dsigns merittliste må en jo lure på hvor mye penger som ligger i å være suksessrik låtskriver med globalt nedslagsfelt.

- Jeg tjener ei god lønn, men er ikke millionær, bedyrer Wik.

- Å livnære seg gjennom å lage musikk, og ha gjort det i ti år, er en stor personlig seier for meg. Det gjør meg fryktelig glad og kry!

Hun forteller at Dsign for tre år siden startet sin egen label. Å gi ut musikk selv gir betydelig bedre inntekter enn å bare selge låter. Hun trekker fram betydningen av å tenke annerledes og ha flere bein å stå på som forutsetning for å lykkes i musikkbransjen.

- Rettighetssituasjonen for artister og låtskrivere er langt fra tilfredsstillende. Vi skaper innholdet som gjør at tjenestene er mer enn et skall, men blir ikke kredittert eller kompensert. Det må det bli en slutt på, men det er fortsatt en lang vei å gå.

Fra Beverly Hills til Rosenborg

Slett ingen selvfølge når man opererer i et globalt marked, men Dsign er i dag godt etablert i hjembyen etter et opphold på to og et halvt år i Los Angeles. Der lagde de blant annet to musikaler.

- Det er klart at det var en viss akklimatiseringsfase å komme fra Beverly Hills og tilbake til Rosenborg! Men oppholdet i USA ble en seier for oss, vi oppnådde mer enn vi hadde håpet på, og kom hjem fordi det var mer praktisk når vi skulle jobbe med det engelske markedet. Så hadde vi både studio og hus ståenede uutleid i Trondheim, og det ble dyrt etter hvert.

Mange vil huske Anne Judith Wik som vokalist, først i Trondheims dancepop-stolthet Soda rundt årtusenskiftet, senere var hun blant frontfigurene da Stargate skulle slå gjennom i England med eget band. Det gikk ikke som planlagt, og siden har hun lagt sin egen artistkarriere på is.

- Jeg får jo sunget mye, men savner samtidig følelsen av å stå på scenen med et band i ryggen. Da vi laget musikalen i LA kribla det skikkelig, jeg fikk tilbake «band i kjelleren»-følelsen, forteller hun.

- Samtidig savner jeg ikke turene med en Iveco-buss opp til Finnsnes. Vi spilte overalt, på trekkspillfestivaler og på ungdomsklubb på Rjukan uten høyttalerlyd ut til salen. Men jeg lærte utrolig mye av det. Det var høye tinder og dype daler, men det ble mange artige historier å le av - i alle fall i ettertid!

Har skapt miljø rundt seg

I 2010 flyttet Dsign virksomheten fra Malvik til Trondheim, og fikk i den forbindelse ideen om å arrangere låtskrivercampen Song Expo i Trondheim.

- Det var ikke noe miljø rundt oss, Stargate hadde jo dratt ut i 2005. Det første året var ambisiøst, og alt var ikke på stell. Nå er det skalert ned til en mer håndterbar størrelse og Tempo hjelper oss med arrangementet, sier Wik. Hun mener nivåhevingen i løpet av Song Expos levetid er «helt vill».

- Vi opplever at folk er sultne og brenner for dette. I stedet for å sitte og stute for seg selv, jobber folk sammen. I dag er det et miljø, og det blir alle bedre av. At det er litt konkurranse gjør at folk gønner på litt ekstra. Forsatt er svenskene noen hestehoder foran, men der satses det politisk på dette. Visste du at Abba omsatte for mer enn Volvo-konsernet da de var på sitt største? Musikk er et reelt eksportprodukt, og jeg håper det snart gjenspeiles gjennom en skikkelig satsing.

Trondheim mindre «bonat»

Samtidig mener hun å se en mye større aksept i Trondheims musikkmiljø for å satse bredt og for å samarbeidet.

- Tidligere var et sterkt kred-krav her i byen som jeg rett og slett mener var veldig «bonat». Men det har snudd veldig med millennials-generasjonen, de har vokst opp med sosiale medier og at det er ok for folk å stikke seg fram. Mentaliteten har endret seg. Tidligere møtte jeg ofte holdningen at ingen kunne lære noe av meg. I dag er rommet større, og musikerne er ikke så homogene.

- Har dere opplevd å bli uglesett fordi dere jobber kommersielt?

- Ja da, og vi har humret mye over det. Ofte skulle vi ønsket vi hadde blitt fremstilt annerledes, eller fått mer oppmerksomhet for det vi har gjort. Men vi har ikke mistet nattesøvnen av det, og i stedet brukt det som bensin på bålet og fokusert energien mot utlandet.

Nybrottsarbeid i Kina

På planen for 2018 står blant annet et besøk i Kina det knytter seg betydelige forventninger til.

- Vi hadde besøk på SongExpo i fjor av representanter fra et kinesisk label. De ville ha oss nedover for å jobbe konkret med flere band, og vi skal nedover i mars, forteller Wik.

- Ting er i ferd med å åpne seg i Kina, og dersom de får på plass et rettighetslovverk som fungerer, kommer det til å bli en gigantisk gullgruve av et marked i årene som kommer.

Dsign Music-teamet, fra venstre Ronny Svendsen, Anne Judith Stokke Wik, Nermin Harambašić og Robin Jenssen, skrev låt til Ricky Martin - og ble hedret med opphavsrettspris i Los Angeles i fjor sommer.