Mange av oss har opplevd det: Poden har sin første skoledag, og du skjønner lite eller ingen ting av hvor årene ble av. Hvor stor han har blitt, selv om han i bunn og grunn er den samme.

Litt sånn er det med sjuåringen Trondheim Calling også. Etter å ha startet som en utpreget lillebror av Bylarm i 2011, er Trondheim Calling i dag et arrangement som på de aller fleste områder er likestilt.

Les flere saker om og fra Trondheim Calling

I løpet av disse årene har musikkbransjefestivalen fått lov til å utvikle seg i et naturlig tempo, der vi egentlig sjelden eller aldri har følt at den er for stor eller for liten. En fleksibel arrangør som har evnet å stadig tenke nytt, men ikke for nytt, skal ha mye av æren for det.

I år hadde Trondheim Calling 120 konserter fordelt på tre dager og 15 scener, besøkt av 7000 på kveldstid i tillegg til rundt 1000 på andre tilknyttede arrangementer. I år var festivalen mindre kompakt enn noensinne, med scener spredt ut over hele Midtbyen og med Olavshallen, Byscenen og Samfundet som sentrale nav. Og med dem tre større scener med kapasitet mellom 350 og 1000 tilhørere. Det gir mulighet til å programmere mer fleksibelt etter størrelse, og gi bandene de scenene de fortjener.

Mye godt kan sies om å se artister på små, intime scener, men det er en egen flukt over å være til stede på konserter der musikken både trenger og evner å fylle storformatet. Heller enn å farte fra sted til sted, er det nå lagt opp til at du kan velge ett sted og være der hele kvelden, med flere scener under samme tak. Heldigvis, det iskalde været i helga innbød ikke til byvandring i utrengsmål, og det fungerte mye bedre enn jeg hadde fryktet på forhånd.

Det du mister på veien, er den superintime og pulserende festivalfølelsen som preget Trondheim Calling de årene da så å si alt foregikk på Solsiden. Maksimum fem minutters gange mellom scenene ga ekte festivalstemning, men var samtidig begrensende med en rekke små scener og få store. Med Blæst ute av bildet har området også mistet noe av sin rocka tiltrekningskraft.

En utfordring for alle arrangement av denne typen, er at du aldri helt vet hvor jungeltelegrafen går og hvor mange som vil komme på hver enkelt konsert. Etter det jeg kunne se, var dette et minimalt problem – de fleste konserter var svært godt besøkt, med få irriterende kødannelser. Så er da også publikum godt trent og opplært opp gjennom årene. Skal du se en attraktiv artist på Moskus, kommer du ikke fem minutter før konsertstart. Det vet de fleste i dag.

Med en spredt festival er det desto viktigere å skape noen samlende «alle var der»-øyeblikk. Ola Kvernbergs «Steamdome» torsdag kveld var ett av dem, fredag hadde Per Bortens vellykkede bestillingsverk «The Sound of Trondheim Calling» i Storsalen, og det rapporteres om ville tilstander da Sløtface inntok Byscenen samme kveld. Lørdag kveld fikk trondheimsbandet Haunted Mansions et gjennombrudd i Olavshallen, før Jonas Skybakmoen sørget for en triumferende avslutning på sin gamle hjemmebane.

Til tross for et program som i høy grad reflekterer den synthdominerte trenden i moderne popmusikk (det skulle bare mangle), var likevel mange av de største høydepunktene skapt av «band med gitarer». Det forteller at ung, norsk musikk anno 2018 fortsatt er mer mangfoldig enn man kan få inntrykk av gjennom radio. Dette speiles også i årets trønderske innslag, som viste stort spenn mellom r & b i norgestoppen fra Wonder the Boy, Gerald Ofori og Naoko, moderne pop fra Nadia Warholm og Sturla, groovy metal fra Evil Has Landed, ung energisk postpunk fra Company Ink og powerjazz fra I Like to Sleep – for å ha nevnt bare noen.

Det har sannelig skjedd mye siden Trondheim Calling ble arrangert kun på Byscenen og daværende Brukbar og Supa i underetasjene, for første gang for sju år siden. At arrangementet i dag har fire ganger så mange publikummere, og har spredt seg til hele byen, har skjedd uten at vi egentlig har lagt merke til det. Det forteller mye både om en arrangør som evner å ta de riktige grepene, allerede før de er tvingende nødvendige, men også om en musikkby som er mer vital, nysgjerrig, åpen og inkluderende enn noen gang før.