- Vi hadde blitt behørig advart på forhånd. Vi ønsket egentlig å ha en gresk fotograf, men alle nektet ettersom partimedlemmene var kjent for å være aggressive og voldelige mot journalister, forteller regissør Håvard Bustnes fra produksjonsselskapet UpNorth Film i Trondheim.

Han har jobbet med dokumentaren «Hatets vugge», om miljøet rundt det høyreekstreme greske partiet Gyllent Daggry, siden 2013. Da den hadde verdenspremiere under den prestisjetunge dokumentarfimfestivalen IDFA i Amsterdam i november, ble det iverksatt sikkerhetstiltak.

- Etter at traileren ble lagt ut på YouTube, fikk den 70 tusen visninger på kort tid, og det kom mange hatefulle meldinger i kommentarfeltet. Det fikk både nederlandsk politi og den norske ambassaden i Amsterdam til å ta sine forholdsregler. Så blant de 700 i salen, var det en god del sivilt politi, forteller han.

Visningen forløp imidlertid uten episoder, og det er ikke vurdert lignende tiltak når filmen skal vises i Norge.

- Men vi følger jo med. Det finnes dessverre flere og flere med de samme meningene her også, mener Bustnes, som forteller at selskapets Facebook-sider ble hacket etter slippet av traileren.

- Vi har grunn til å tro at det skjedde som en del av en kamp som pågår mellom fascister og antifascister i Hellas, der de angriper hverandres nettsider.

Kvinnene styrte partiet

Filmen følger særlig de tre kvinnene Ourania, Dafni og Jenny. Henholdsvis datter, mor og ektefelle til tre sentrale Gyllent Daggry-medlemmer som alle satt i fengslet i perioden da filmen ble laget. I fraværet av partiets sentrale menn, måtte kvinnene tre fram og drive partiet og valgkampen videre.

I 2013 fikk Bustnes høre at partiet, som i en årrekke hadde vært marginalt, var blitt Hellas' femte største parti. Det sjokkerte ham, det var et annet Hellas enn det vennlige landet og folket han husket fra ferieturer som barn.

Medprodusent Christian Falck hadde samtidig jobbet med dokumentaren «Blackhearts», om utenlandske fans av norsk black metal. En av personene han fulgte i den forbindelse, bassisten i et gresk metalband, var samtidig parlamentsmedlem for Gyllent Daggry. Han satt selv i fengsel, men de brukte kontaktene via ham til å komme inn i miljøet – og havnet midt i et politisk og personlig drama, der kvinnene styrte på vegne av mennene som satt i fengsel. Bustnes forteller at mye av nøkkelen til at de fikk slippe inn på partimøtet, var at han fikk låne en Keep of Kalessin-skjorte av Christian Falck. Trondheimsbandets logo på klærne gjorde susen.

- Nå har Keep of Kalessin heldigvis helt andre meninger enn denne gjengen, men å ha metal-skjorte var åpenbart tøft nok til at vi fikk komme inn, smiler regissøren.

Prøvde å manipulere

Han opplevde at filmens hovedpersoner lenge trodde at han støttet dem og saken deres, og var lite interesserte i meningene hans. Etter hvert ble han imidlertid nødt til å konfrontere dem med bevegelsens mer ubehagelige sider. En anmeldelse av filmen i Variety sammenligner Bustnes' tilnærming med den anerkjente britiske dokumentaristen Louis Theroux.

- Det gjaldt å finne en balansegang. Hvor hardt kunne jeg presse dem uten å miste tilgangen? Samtidig var jeg livredd for å bli et mikrofonstativ for dem. De prøvde hele tiden å styre retningen på filmen, det ble en slags drakamp. Opprinnelig tenkte jeg ikke å ha en aktiv rolle i filmen selv, men fant etter hvert ut at jeg måtte vise kampen mellom oss. Jeg brukte aldri skjult kamera, men jeg lot kamera gå mellom de avtalte opptakene. Da snakket de om meg, diskuterte svar seg imellom. Da kom det fram mer utilslørte meninger og forsøk på manipulasjon, forteller Bustnes.

- Hvordan reagerte de da du presset dem med kritiske spørsmål.

- De ble sinte, og truet med å trekke seg flere ganger. De hadde en tydelig agenda med å stille opp, og da jeg pirket i det glansbildet, likte de det dårlig. De skaper en historie der alt er andres skyld. Selv stilt overfor videobevis der mennene deres bruker vold mot motstandere. De er uansett «good guys» i egne øyne, forklarer Bustnes.

Ferdigtygde svar

Han opplevde at medlemmene jobber hardt for å framstå som stuerene, og at de er opplært i hva de skal si og ikke.

- Spør du om de er nazister, kommer det samme, faste svaret fra alle: «Nazismen var i Tyskland, vi er greske nasjonalister». Er de mot innvandring? «bare de illegale», sier de, og unnlater å nevne at de mener at de aller fleste innvandrere er illegale. Hvorfor har sønnen din «sieg heil»-tatovering? «Han kan ikke tysk, han likte fonten», sier Bustnes.

- Tror de på dette selv, eller er det ren løgn? Jeg ble mer og mer sikker på at de faktisk tror på det. De ser seg selv som idealister i en krigssituasjon, som slåss for en bedre verden. Det oppleves i det hele tatt som en religion, dette er virkeligheten for dem.

Sammensatt bilde

Bustnes mener situasjonen i Hellas nærmer seg et laboratorieforsøk på hva som kan skje dersom du blander økonomisk krise, arbeidsledighet og korrupsjon og trer det ned over et folk. Før finanskrisen hadde partiet en oppslutning på 0,3 prosent, ved parlamentsvalget i 2015 fikk de rundt sju prosent av stemmene og ble landets tredje største parti.

- Har verden vært for hard mot Hellas? Jeg tror det. Økonomisk krise fører til fascisme, det ser vi over alt. I tillegg ser vi at korrupsjon gjør at folk mister tillit til systemet. Samtidig er den jevne greker bitre fiender av partiet, og synes framveksten er pinlig for landet, forklarer han.

Han mener bildet er sammensatt, og at han er blitt klokere av å lage filmen.

- Det håper jeg publikum vil bli også. Det er lett å si at de er monstre, men det er mer komplekst enn som så. De ligner på oss, men det handler mye om frykt. De lever i sin egen boble, ser på egne tv-stasjoner og leser sine egne bøker. Det blir en slags sekt, som i liten grad utsetter seg selv fra inntrykk fra resten av verden. Vi kan ikke la dem få være i fred inne i ekkokamrene sine. Vi må møte dem og si imot dem.

«Hatets vugge» ble vist for første gang i Norge under filmfestivalen i Tromsø forrige helg. I mars vises den under Kosmorama, før den har ordinær kinopremiere i Trondheim 5. april. Mellom 20 og 30 festivaler rundt omkring i verden har vist sin interesse for å vise filmen.

- Interessen viser at filmen, dessverre, er blitt ekstremt aktuell, sier Bustnes.

Balansegang: - Hvor hardt kunne jeg presse dem uten å miste tilgangen? Samtidig var jeg livredd for å bli et mikrofonstativ for nazistene, sier trondheimsregissøren Håvard Bustnes. Foto: Morten Antonsen
Foto: UpNorth Film