Tredje og etter mye å dømme siste film etter E.L. James populære bøker om den rike, dominerende Mr. Grey og den unge, underkastende Anastasia Steel, tar ytterligere et steg mot glossy amerikansk såpeopera. «Fifty Shades Freed» spiller faktisk mer på luksus og tradisjonelle familieverdier enn på sex.
Mens den første filmen flørtet skamløst med en myk variant av SM-sex til mye oppmerksomhet, er det nesten påfallende få sexscener i «Fifty Shades Freed». Tvert imot er det meste av filmen en glanset blanding av gammeldags romantisk komedie og middels tv-krim.
Filmen starter med bryllup mellom Anastasia Steele og Mr. Grey. Etter første tur på sexrommet mister de liksom gnisten. I stedet dominerer hverdagens slit med privatsjåfører, livvakter, reiser, jobb og deres gamle hevngjerrige fiende, Mr. Hyde.
Navnene på personene er et kapittel for seg. Mr. Grey får en utilsiktet trippeltbetydning, men i likhet med Mr. Hyde låter og spiller han nært mot det parodiske. Her toppes de av den nye store forfatteren forlagsredaktør Anastasia oppdager, med et navn ikke ringere enn Boyce Fox.
Dakota Johnson spiller fortsatt bedre enn Jamie Dornan, men selv den dårlige kjemien mellom dem på lerretet begynner å preges av slitasje. Filmen er bedre til å spille på sex og begjær i musikk og lydside enn i bildene.
I tredje film viser «Fifty Shades»-franchisen at begjærets dunkle mål ikke er underkastelse, men penger og luksus. Privatfly, biler, kjoler, shopping i Aspen og strandliv i Europa skildres med mer sensualitet enn sexscenene som har blitt nærmest pliktmessige og grå fra Mr. Greys side. Enn at det skulle ende slik.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også anmeldelsen av filmen med Juliette Binoche som kvinne mellom seks menn