Gåte er på ingen måte glemt. Bandet som la opp i 2005, gjør nå et comeback som viser at de har tatt mange steg framover. De holdt den første av to utsolgte konserter på Byscenen fredag kveld og ble ønsket tilbake med åpne armer.
SE OGSÅ: Stort bildegalleri fra konserten
Fra det øyeblikket de gikk på scenen, var det som om 13 år var strøket vekk. Gunnhild Sundli sang like fascinerende som sist jeg hørte dem, bror Sveinung var et minst like stødig ankerfeste, og gitarist Magnus Børmark var like gal som han alltid har vært. De 13 årene var ikke bare strøket vekk, de kan anses som en pause som har gitt bandet ny vitalitet.
Les anmeldelsen av restauranten Fagn som fikk strålende karakter
Comeback blir ofte preget av nostalgi. Band som kommer sammen igjen mange år etter sin storhetstid, gjør det som regel for å cashe inn på gammel suksess. Pengene har kanskje tatt slutt, og bandmedlemmene legger gamle motsetninger til side for å tjene noen kroner.
Ikke slik med Gåte. De har gått videre og kombinerer folkemusikk og rock med ny innsikt i begge musikkformer. Fredagens konsert for en fullpakket byscene inneholdt en tydelig, rød tråd fra tidlig 2000-tall, men fortonet seg aldri som nostalgi. Låter fra EP-en «Attersyn», som kom sist høst, var blant høydepunktene.
Det er ingen tvil om at Gunnhild Sundli mente det helt oppriktig da hun flere ganger ga uttrykk for at det var godt å være tilbake. Det var hun som oppløste bandet da de var på toppen av karrieren. Hun var bare 20 år gammel den gangen, og det er høyst forståelig at hun ville undersøke om livet hadde noe annet å by på enn å være Gåte-vokalist.
Portrettet av Gåtegitarist Magnus Børmark
Konserten på Byscenen viste at bandet har videreutviklet det som alltid var deres store styrke; en sjelden kombinasjon av hardt og mykt. Bandet spilte med en kraft og råskap som nærmet seg tungrock, men kunne brått slå om til lyrisk melankoli. Dynamikk, heter det med et fint ord, og dynamikken var tydelig allerede fra åpningslåten «Rideboll og Gullborg» fra den nye EP-en.
Bandet fortsatte med den samme vekslingen mellom hardt og mykt, og mens enkelte partier i første halvdel av konserten i mine ører var uforløste, steg temperaturen kraftig omtrent midtveis, med en versjon av «Bendik og Årolilja» som var så kraftfull og kreativ at all skepsis rundt comeback og cashe inn på gammel suksess ble blåst langt vekk.
Derfra og inn var konserten en triumf. Magnus Børmark var høyt og lavt, og Gunnhild Sundli slo seg mer og mer løs. Før ekstranumrene leverte bandet en av sine aller beste låter noen gang, den nye «Stolt solvår». Og da Gunnhild sang Knut Buens «Kjærleik», fikk hun publikum med på engasjert allsang som blandet seg fint inn i det mer og mer rocka lydbildet: «Kjærleik er å vilja vél.»
Gåte hviler ikke på gamle laurbær. De har fortsatt mye å gi.
Anmeldt av Trygve Lundemo