Baksiden av den amerikanske drømmen, sett fra ei seksårig jentes perspektiv, blir glorete, levende, røft og sårt skildret i «The Florida Project». Det er lett å skjønne hvorfor amerikanske kritikere har trykket filmen til sitt bryst. Den har høstet velfortjent Oscar-nominasjon for beste birolle til Willem Dafoe. Det hadde ikke vært noe å si på om filmen hadde fått flere nominasjoner.

Det er sjelden å møte amerikanske filmer med realisme og perspektiv av denne typen på norsk kino. Sist det skjedde, var i den enda bedre «American Honey», betegnende nok laget av britiske Andrea Arnold. Sean Baker bekrefter med «The Florida Project» at han er en av de mest løfterike formidlerne av underrepresenterte og outsidere i amerikansk film.

Den forrige filmen til Baker, «Tangerine» (2015) hadde premiere på Netflix i Norge. Den handlet om en transseksuell prostituert i Los Angeles og var filmet med Iphone. «The Florida Project» har noen fellestrekk i miljø, men er fortalt med en helt annen stil og form, som den «største» filmen fra Baker så langt. Det gjelder også skuespillerne, selv om barn og ukjente ansikt bekler flere av de største rollene.

Syvårige Brooklyn Prince har alt fått flere priser for rollen som 6-årige Moonee, som i filmen bor på et motell som egentlig bare har korttidsleie, men hvor flere av beboerne klamrer seg fast. Hotellet ligger like ved det største og mest besøkt underholdningskomplekset i verden, Disneyworld i Florida. Motellet og beboerne er omtrent så langt unna det kostbare underholdningsmaskinen det er mulig å komme. Samtidig er det på et vis den de livnærer seg av.

Bria Vinaite gjør sin første filmrolle som mor til 6-åringen. Hun finansierer rus, hverdagsliv og barneoppdragelse med små svindelopplegg mot rike turister i området og sex. Filmen preges av at flere av skuespillerne ikke har filmerfaring, men vinner mye på foto, miljøskildring og en sterk vilje og evne til å skildre livet på utsiden eller skyggesiden av Disneyworld.

Helt avgjørende for at «The Florida Project» kommer i mål som en av de bedre og mest spesielle amerikanske filmene på norsk kino i år, er Willem Dafoe i rollen som bestyrer av motellet. Som utleier til et belastet klientell ser han gjennom fingrene med noe, men ikke alt og blir en slags ufrivillig mellommann mellom beboerne og deres barn og livsførsel.

Scenen hvor Dafoe håndterer en eldre lokkemann som oppsøker barna i området, er et godt eksempel på hvordan filmen hele tiden har et menneskelig blikk på folk, miljø og historie. Tittelen på filmen rommer et budskap og en ironi som ikke er opplagt for et norsk publikum. «The Florida Project» var lenge arbeidstittel på verdens største fornøyelsespark, før den åpnet i 1971. I filmen er det bokstavelig talt livet på skyggesiden av Disneyworld som rulles ut, sett fra en seksåring.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «American Honey»