Etter å ha skrevet en totalt uleselig roman på 2322 sider, har den oppdiktede forfatteren Frode Brandeggen (1970-2014) skrevet 15 mikroromaner med større publikumsappell, om privatdetektiven Ferskenen.

En slags rettferdighetens supermann som fakker forbrytere og mordere hver natt, med lydsporet av Glenn Gould og Goldberg-variasjonene i den gamle Opelen.

Mangfoldig utforsking av språk og sex

Supernifs, original og uforutsigbar

Ferskenen har fått navnet fordi han tar de skyldige på fersken, og de kriminelles umiddelbare vedkjennelse av forbrytelsen «er gjort med overlegg av Brandeggen, for å skjære bort all tidskrevende og sidetalltung etterforskning». Bort med mordgåten, her løses saker på slump, hvis ikke Ferskenens nemesis Snurten, som vi bare aner snurten av, kommer ham i forkjøpet.

Slapstickhumoren og den chandlerske krimstilen er stilig, men uten direkte spenning. Men det er vel Harstads ironi over en sjanger som på mange vis har kjørt seg fast i klisteret av forutsigbarhet og endeløs oppklaring. I mikroromanen «Ferskenen og det store diamantbrekket» oppklares det slik: «Er du diamanttyven?, spurte Ferskenen alvorlig. Tyven slapp sekken med varene og strakte armene i været. «Kan ikke nekte for det, nei.» «Du får ta med deg byttet opp hit, så jeg får arrestert deg.» «Pokker.»

Den gangen det var mennene som var deilige og fristende

Sterkt om å finne sin egen seksualitet og Gud i naturen

Det som hever boken utover dens bevisste banalisme og krimreduksjon, er de siste hundre sidene hvor de 252 fotnotene som er heftet på de femten mikroromanene, blir kommentert og analysert av en tysk, gammel mann ved navn Bruno Aigner, også kalt Fotnotemannen. Nok en morsom og ironisk vri, for her skal det intellektualiseres inntil det latterlige, Aigner finner Brandeggens inspirasjonskilder i, f.eks, BBC-serien «Den syngende detektiv», eller som i fotnote 159: «Et islett av Beckettsk eller Pintersk ordveksling her?»

Etter den ambisiøse maktdemonstrasjonen «Max, Mischa & Tetoffensiven» i 2015, er det sikkert helt ålreit å skli ut i et hvileskjær med krimpastisjen «Ferskenen». Fort lest, artig idé, men ikke en bok som vil henge tungt på Harstads litterære cv.

Anmeldt av STEIN ROLL