Steven Spielberg har rundet 70 år og for lengst gått fra å være vidunderbarnet som revolusjonerte amerikansk storfilm på 70-80-tallet til å bli en dyktig formidler av historiske drama, med særlig blikk for skjellsettende begivenheter i amerikansk og europeisk historie.
De beste historiske dramaene til Spielberg, som «Lincoln», «München» og «Schindlers Liste» er beretninger fra fortiden med klar adresse til samtiden. «The Post» er sannsynligvis den mest markante anti-Trump-filmen fra Hollywood, selv om den altså utspiller seg hovedsakelig i 1971. Med en sittende president, Richard Nixon, som i likhet med dagens hadde lite til overs for kritisk journalistikk fra det som i dag gjerne kalles MSM, mainstream media.
Mens noen av Spielbergs historiske drama kan bli litt tunge på labben, er det en puls og en elegant nødvendighet over måten «The Post» er fortalt på, som gjør den til klassisk amerikansk filmfortelling av solid merke. Det er en av de raskeste filmene Spielberg har laget, i løpet av noen måneder i 2017. Det skinner godt gjennom at det er en historie han gløder for å fortelle, fordi den er viktig, og særlig nå.
Manuset til Liz Hannah og Josh Singer (hennes samboer som også skrev Oscar-vinneren fra avismiljø, «Spotlight») er inspirert av avislegenden Kay Grahams selvbiografi. Det gir Meryl Streep nok en Oscar-nominasjon. Det gir dessuten interessant kvinnelig perspektiv på børs og katedral i mediebransjen anno 1971.
Filmens store historie er offentliggjøringen av «The Pentagon Papers», som gjennom lekkasje av hemmelige rapporter avslørte at en rekke amerikanske presidenter hadde løyet om Vietnamkrigen. Filmen ruller godt opp forhistorien og saken som fikk Det hvite hus til å gå rettens vei for å stoppe amerikanske aviser.
Som en velgjort thriller skildrer filmen hvordan Washington Post var under sterkt press fra eiere og rådgivere om ikke å publisere de kritiske rapportene om Vietnamkrigen. Effektivt, godt og lekent i finalen, framstår «The Post» som en prequel eller en forløper til «Alle Presidentens Menn» (1976), som utspiller seg i samme avis, med samme redaktør, året etter.
Tom Hanks er mer pratsom som redaktør Ben Bradlee enn Jason Robards var. Begge gjør ham til en pryd for standen i en film som enkelte, inkludert Åsa Linderborg har karakterisert som journalistporno. Det er betimelig med kritiske spørsmål mot framstillingen av media som helter, men blant filmens kvaliteter er hvordan det tette forholdet mellom medier og samfunnseliten faktisk problematiseres.
«The Post» er veldig amerikansk, men en pryd for klassiske amerikansk film, gjennom måten den gjør historisk drama til politisk og moralsk thriller om noen av demokratiets grunnverdier. Kombinasjonen av vital, engasjert Spielberg, et av de fineste nyere lydsporene til John Williams, samt solide prestasjoner fra Hanks og Streep gir tradisjonell amerikansk film på sitt beste.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG