For snart tre år siden mistet den prisbelønte danske forfatteren Naja Marie Aidt sin 25 år gamle sønn Carl. Sammen med en venn hadde han spist hallusinerende sopp, ble psykotisk og hoppet naken ut av vinduet i femte etasje. Mora fikk sjokk og alle tanker om framtida forsvant. Det samme gjorde språket.

«Når man ikke lenger kan legge planer, kan man heller ikke forestille seg framtiden. Eller noe annet. Når forestillingsevnen ikke er en mulighet, kan man ikke skrive. Å skrive er å forestille seg. Å skrive er også å bevege seg skriftlig i tid. Å skape tid. Nåtid. Fortid. Framtid». To år senere skriver hun igjen, både om nåtid, fortid og framtid. Om å være i den vanvittige sorgen og om å kunne forstå det som har hendt.

Aidt skriver om timene, dagene, månedene etter dødsfallet. Det veksler mellom hendelsene omkring at sønnen dør og omkring måten det håndteres på av omgivelsene, både de som står nær og de som profesjonelt er nære i situasjonen. Hun vil prøve å sette seg inn i hvordan sønnens siste timer har vært. Hun snakker med vennen, med sykehuspersonalet. Hun leser politirapporten. Hun setter seg inn i hva det betyr å dyrke hallusinerende sopp. Men sterkest er beskrivelsen av egne og andre familiemedlemmer og venners følelser og reaksjoner gjennom timene, ukene, månedene som kommer.

Carls bok er også en usedvanlig vakker, til dels poetisk, minnebok. Her er Carls egen stemme - musikk, tanker, også om døden. Her er forfatterens dagbøker fra sønnens barndom og senere, hennes egne dikt om døden, skrevet da sønnen var 16 år. Og andre forfatteres dikt. Det er like mye om hans liv som om hans død, «for så lenge du elskes, finnes du». Midt i det hele sier familien ja til organdonering. Med et unntak. Han skulle begraves med sitt hjerte. Det er vondt, vemodig og det skriker av savn og ren hudløs sorg. Men også vakkert.

Å skrive har brakt Aidt videre. Det bringer også leseren videre samme hvor en selv er når det gjelder sorg. Aidt setter ord på det verste som kan hende oss og som det egentlig ikke finnes ord for. Og hun problematiserer også å kunne gjøre nettopp det. Hennes språklige og stilistiske bevissthet kombinert med varme og hudløshet gjør dette inntrengende. Slik forløser litteraturen på sitt beste noe i oss.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN