Hemningsløst mellom fest og ensomhet

Knalloransje vegger à la Melgaard kan fort slå i hjel et sirlig komponert landskapsmaleri fra 1800-tallet og gjøre det til et objekt uten egenverdi. Men her – blant teatralske figurer og tablåer som så ofte balanserer mellom «den gode smakens» tyranni og det direkte heslige – fungerer dette ekstravagante grepet, mener vår anmelder.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Man må gå noen runder – ikke bare i utstillingsrommet, men med seg selv – for å opprettholde en kritisk distanse til denne omfattende retrospektive utstillingen. Den har en slående visuell utforming man nesten drukner i. Det er en bildeverden som på sett og vis eksisterer helt på egen hånd, så umiddelbart gjenkjennelig og gjentagende at bildemotivene glir over i hverandre. Og det er også, nærmest selvfølgelig – når man har med en lokal, velkjent, omgjengelig, nylig tilbakevendt, særegen, sjenerøs, festglad og karismatisk kunstnerpersonlighet å gjøre – en gigantisk publikumssuksess. Dette arrangementet er i det hele tatt så preget av fest og selfie-tette statusop​pdateringer at jeg med et kremt må trekke meg tilbake i enerom med katalogen for å gjøre opp status om kunst og kuratering.

For i enerom – alene med Killi-Olsens gjennombruddsproduksjon av materialmalerier og ruvende, spisse skulpturer – er dette på langt nær et lystgalleri. Det er velkjent, men enda mer grotesk enn jeg mener å huske dem. Bildene påminner på den ene siden om 1960-tallets plastrelieffer som gikk rakt imot den kontrollerte modernismen, og på den andre siden er de så umiskjennelig 1980-talls. Dette siste er ment positivt.

I kunstnerens jakt etter et motiv, en følelse, et uttrykk, har tilsynelatende alt vært lov: Dukkeøyne i plast er trykket inn i malingen, amming ligner plutselig oralsex, glefsende dyr spiser og hvisker, tynne kropper straffes, og figurgrupper søker sammen i noen av norsk billedkunsts mest ensomme scener.

«KEKO» står det ofte midt inne i bildeflaten, kunstnerens initialer, og slik perforeres allerede fra starten av skillet mellom motivverden og kunstnerliv i dette tilfellet. Verksserien bærer bud om hvordan Kjell Erik Killi-Olsen med hele sin kropp og alle midler gikk inn for å støpe sin egen nisje, og hvorfor han klarte det ved å flytte til New York City i begynnelsen av 1980-årene. Er det i ett tilfelle den oppslitte frasen om jantelov er legitim å ta i bruk, så er det i dette tilfelle. For dette er nokså hemningsløst.

Det kuratoriske grepet med å male hele vegger og rom i forskjellige farger er en velkjent manøver. Dette ble da også utprøvd nokså ukritisk og umusikalsk i utstillingen «Fra samlingen: Høydepunkter» ved samme museum i 2016. Knalloransje vegger à la Melgaard kan fort slå i hjel et sirlig komponert landskapsmaleri fra 1800-tallet og gjøre det til et objekt uten egenverdi. Men her – blant teatralske figurer og tablåer som så ofte balanserer mellom «den gode smakens» tyranni og det direkte heslige – fungerer dette ekstravagante grepet.

Å utrope høydepunkter her er litt fånyttes, all den tid dette er en produksjon der helheten er større enn summen av enkeltbidragene. Og allerede har jeg overhørt kommentarer som spenner fra «fantastisk!» og «tøft!» til «altfor trist for min smak!». Men tross alt: Likegyldighet er det verste en utstilling kan møtes med. Og Killi-Olsen skaper engasjement. Og helheten som utgjør «Killi-Olsen. New York 1983», er et utilslørt ærlig, hemningsløst herlig portrett av en kunstner i startgropa. Enten man liker kunstnerskapet eller ei.

Kjell Erik Killi-Olsens store utstilling med arbeider fra New York på 80-tallet trakk mange til Trondheim Kunstmuseum lørdag ettermiddag.  
        
            (Foto: Morten Antonsen)

Kjell Erik Killi-Olsens store utstilling med arbeider fra New York på 80-tallet trakk mange til Trondheim Kunstmuseum lørdag ettermiddag.   Foto: Morten Antonsen

- Jeg trodde jeg hadde sett det meste av arbeidene til Killi-Olsen, og nå er jeg målløs. Jeg har aldri sette arbeidene hans presentert så bra som her, sier Thomas Myhre, som har lånt ut flere verk fra egen samling til utstillingen.  
        
            (Foto: Morten Antonsen)

- Jeg trodde jeg hadde sett det meste av arbeidene til Killi-Olsen, og nå er jeg målløs. Jeg har aldri sette arbeidene hans presentert så bra som her, sier Thomas Myhre, som har lånt ut flere verk fra egen samling til utstillingen.   Foto: Morten Antonsen

På forsiden nå