Akkurat da vi i Norge kanskje mer enn noen gang har behov for en skikkelig monsterfilm, kommer Guillermo del Toros uforlignelige perle. Den slår herlig fast at monster gjør seg best på kino. «The Shape Of Water» er årets mest oscarnominerte med hele 13 nominasjoner. Det er litt overraskende, mest gledelig. For en film og en filmskaper som bedre enn de fleste kobler visuell fryd og eventyrlig fortelling med underliggende alvor og varme følelser.
Det er høyst diskutabelt om dette er den beste eller viktigste amerikanske filmen i år. Det er likevel verdt å prise en særdeles vellaget underholdningsfilm som prøver på noe tilsynelatende umulig og lykkes forbløffende godt. I tillegg har den et varmt hjerte, utsøkt musikk og en vakker kjærlighetshistorie under en lekker, brutal og stilisert kaldkrigsoverflate.
Meksikanske Guillermo del Toro har lenge vært en av de beste eventyrfortellerne i dagens film. Han burde fått Oscar alt for «Pans Labyrint» fra 2006, en fantastisk styggvakker blanding av skrekkeventyr sett med barneøyne og en brutal historie fra den spanske borgerkrigen. Hans forrige film, den slående vakre romantiske spøkelseshistorien «Crimson Peak» (2015), hadde fortjent et større publikum.
Derfor er det gledelig at Oscar-akademiet omsider har latt seg forføre av del Toros eksepsjonelle evne til å lage eventyrlig film med mening, hjerte og sjel. På noen måter kan «The Shape Of Water» fortone seg som en B-film laget av en begavet, original filmnerd, med toppfolk i alle ledd.
Handlingen er lagt til tidlig 60-tall på et amerikansk senter for eksperimentell romforskning i Baltimore. Sally Hawkins spiller en stum vaskehjelp som ikke klarer holde seg unna det mystiske sjømonsteret forskerne holder fanget. Michael Shannon er utstudert ekkel som sikkerhetseksperten som holder monsteret i sjakk, før han helst vil ta livet av det.
Det er mange gleder og kvaliteter å finne i bilder, lyd, spill og historie. Inspirasjon fra Bibelen, B-film, kaldkrigsparanoia og eventyret om «Skjønnheten og udyret» gir frodig filmfortelling, særdeles kledelig tonesatt av Alexandre Desplat. Sally Hawkins fikk internasjonalt gjennombrudd som hyperpratsom lærer i London i «Happy Go-Lucky» (2008). Her forsvarer hun glatt nominasjon til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, uten å si et ord.
Det er noe flott og befriende ved en film som så sterkt dyrker at film er et visuelt medium, som så godt kombinerer det vakre og det groteske. En kjærlighetshistorie om en stum vaskehjelp og et monster, i en røff kaldkrigsthriller, låter usannsynlig og umulig. Så er det også en film som bokstavelig talt tar seg vann over hodet - og lykkes. Scenene med monsteret og vaskehjelpen i vannet, samt filmens utsøkte finale, sikrer den siste prikken på terningen til en prisverdig, uforlignelig film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG