Det tar riktignok en god del godvilje bare å komme seg forbi ordspillet som har fått stå som tittel på debutalbumet fra Johannes Holtmon, trondhjemmer bosatt i Bergen.
Men når det er gjort, er «Misantropesommer» heldigvis en debut der kvalitetene i sum overskygger irritasjonsmomentene.
Folk med tett kjennskap til undergrunnsscenen i Trondheim for noen år siden, vil kanskje huske Holtmon som frontfigur i The Leipzig Affair, en skranglete men svært sjarmerende gjeng ungfoler med respektløs tilnærming til musikk. Solomaterialet er adskillig mer sobert og voksent, men også her bobler det fint av bred inspirasjon og god smak. Holtmon blander sin fascinasjon for Serge Gainsbourg og annen fransk 60-tallsmusikk med moderne indie, slentrende visepop, bossanova og 80-talls synthpop.
Kanskje er han også mer ubevisst formet av sine vestlandske omgivelser: Han har de lange, snirklete melodilinjene og akkordrekkene til felles med Sondre Lerche, men også de sinnrike, elegante og kreative arrangementene med spor til Matias Tellez og hans Young Dreams – et prosjekt som har forgreininger langt inn i Holtmons band.
Holtmon er også en begavet tekstforfatter, som fint kombinerer det livstrøtte med det nysgjerrige, og med talent for fiffige vendinger og bilder. Faren er at jo flere språklige finurligheter som serveres, jo vanskeligere blir det å finne hjertet og personligheten. Den litt akademiske tilnærmingen kan gi et emosjonelt distansert preg. Vokalen er heller ikke det sterkeste kortet, til tider synger Holtmon nesten innstudert demoaktig, slapt og sleivete.
Samtidig er det bare å applaudere ambisjonsnivået og blikket for både språklige og musikalske detaljer. En metode som av og til kan få det til å låte anstrengt, men på enkeltlåter klaffer det skikkelig: På «Alien alein» kommer han nær essensen av fremmedgjøring, mens «100 år» er platas sterkeste spor – et tydelig og forløsende refreng der et synthteppe løfter låten til et intensitetsnivå «Misantropesommer» gjerne kunne hatt enda oftere.
Anmeldt av VEGARD ENLID
