- Telefonen kom helt ut av det blå, og jeg ble utrolig glad! Det er stor stas å få en sånn anerkjennelse og å bli sett for det jeg gjør – sånn er det vel med oss alle, smiler Kirsti Huke.

Den trønderske vokalisten får fredag kveld utdelt en av norsk jazz' mest prestisjetunge utmerkelser. Radka Toneff Minnepris er oppkalt etter en av de mest markante vokalistene i norsk musikk, og er delt ut annethvert år siden 1993. Som mottaker av prisen, føyer Huke seg inn på en liste som fra før teller mange av de aller fremste innen norsk improvisert musikk. Som Sidsel Endresen, Karin Krog, Solveig Slettahjell, Arve Henriksen, Eldbjørg Raknes og Susanna Wallumrød.

Fri og direkte

- Med denne utmerkelsen plasseres du trygt i øverste divisjon?

- Når jeg ser på lista, er den i alle fall full av musikere jeg har enorm respekt for, så det er en veldig, veldig stor ære, sier Huke. Etter at det ble kjent at hun får prisen, har hun brukt anledningen til et gjenhør med katalogen til Radka Toneff, som døde altfor tidlig i 1982, bare 30 år gammel.

- Radka Toneff traff en streng hos mange. Hun er en så utrolig fri sanger, samtidig med et sterkt indre kompass. Så hadde hun bakgrunn fra folkemusikk, det ga henne noe sjeldent direkte, sier Huke. Hun mener Toneff hadde stor betydning i utviklingen av den nordiske klangen.

Tre konserter på en kveld

Utdelingen av prisen, som består av 100 000 kroner, skjer fredag kveld ved Nasjonal Jazzscene i Oslo. Vinneren får også holde konsert, og Huke nøyer seg ikke med én. I løpet av kvelden skal hun i aksjon med ikke mindre enn tre konstellasjoner: Kirsti Huke Kvartett, Scent of Soil og til slutt trioen Kirsti, Ola & Erik.

- Jeg fikk mulighet til å slå på stortromma. Og når begrunnelsen ramser opp alt jeg har gjort, ble det naturlig å ta et tilbakeblikk. De tre konsertene får representere spredningen, fra starten med kvartetten til nåtida og trioen med Erik og Ola. Det blir et slags tverrsnitt, eller best of, smiler hun.

Improvisasjon som rød tråd

I juryens fyldige begrunnelse heter det blant annet: «Gjennom sine snart tjue år som utøvende musiker har hun vist stor allsidighet og jobbet med musikk i en rekke sjangere, og hun forener dette i en personlig stil med elementer fra akustisk og elektronisk musikk. Kirsti Huke har et tydelig og personlig uttrykk som spenner fra det lavmælt lyriske og introverte til det ekstroverte og kraftfulle.»

Fra hun startet sitt første band i 1998 og til nå, har 40-åringen vært innom alt fra tungrock via barnemusikk til soul og frijazz. Selv om hun er klar over sin allsidighet, mener hun karrieren har en tydelig sammenheng.

- Min store greie er jo at improvisasjonen har ligget som en kjerne i alt. Det er derfor lett for meg å se en rødt tråd. Jeg vet hvordan og hva jeg har tenkt opp gjennom årene, selv om jeg har tillatt meg å forfølge det jeg liker der og da. Allsidigheten har tjent meg godt, jeg har gjort mye forskjellig – som å kore på plater og å være en del av større ensembler, sier Huke, som mener det har vært en nødvendighet å tre mer i bakgrunnen av og til.

- Hva er en stemme og hva er en vokalist? Mitt syn på sangerrollen er at stemmen ikke alltid må ligge i front. Jeg liker å gli inn og være en slags instrumentalist, fargelegge subtilt innenfra – med små detaljer.

Sterk nok for glattisen

Hun gir mye ære til lærerkreftene på Jazzlinja på slutten av 90-tallet, folk som Odd André Elveland, Eldbjørg Raknes og John Pål Inderberg.

- Av dem fikk jeg tidlig et veldig solid grunnlag. De har gitt meg en metode å navigere etter, og som har gjort meg sterk nok til å hive meg ut på glattisen. John Pål var kjempestreng, det var beinhardt. Det er ikke bare å flyte med, rammene og kunnskapene bak er like viktig for vokalister som instrumentalister, forklarer Huke, som også legger stor vekt på møtene med alle musikerne hun har jobbet med.

- Utviklingen skjer i gode møter med musikere du får et tillitsforhold til. De får deg til å vokse, du får et nytt grunnlag til å våge enda mer. Marerittet er at ting står stille, derfor prøver jeg alltid å komme meg videre. En viktig del av det er å alltid jobbe med andre kreative folk, mener Huke.

- No man is an island!