Det store spørsmålet før Spellemann-showet søndag kveld var om det endelig igjen skulle bli en kvinne som skulle få den gjeveste prisen Årets spellemann. Og det ble det.

Astrid S er historiens fjerde kvinnelige spellemann, og den første som vinner prisen året etter å ha fått prisen som årets debutant.

Hun mottok prisen med sine foreldre i salen, og var ikke mer fortumlet enn at hun formidlet en god takketale der hun spesielt fremhevet både manageren og sin gamle musikklærer som feiret 50-årsdagen sin i Rennebu lørdag kveld. Der skulle hun gjerne vært. Forankringen i Rennebu er svært viktig for Trøndelags mest internasjonale popartist.

Utdelingen ble et naturlig høydepunkt i en maratonsending på i alt tre timer gjennom søndag ettermiddag og kveld.

Spellemannprisen er en norsk kulturinstitusjon som har vært i kontinuerlig spagat, og årets utdeling var ikke noe unntak.

Den årlige utdelingen av musikalske priser skal fremvise kvalitet i de forskjelligste sjangre, samtidig som den skal være en kommersiell feiring av norske publikumssuksesser .

Mange priser og mange sjangre kan føre til et kjedelig program. Men det blir ramaskrik når priser er prøvd «gjemt bort». Et tilnærmet uløselig dilemma, som samtidig har bidratt til evig temperatur rundt prisutdelingen.

Spellemannprisene 2017 ble delt ut i Oslo Konserthus søndag kveld, i to deler. Først en «seriøs del» på NRK 2 på ettermiddagen, så mer styr på hovedkanalen i prime time. Det heftigste musikkshowet du har sett på norsk jord, lovet programleder Thomas Felberg. Vet ikke det, men delingen var i hvert fall en løsning som fungerte ganske bra. NRK er nok spent på tv-tallene, fjoråret ga showets dårligste tv-tall.

Den første delen var med mange priser, og en energisk men sober programledelse av Tarjei Strøm.

Det var ikke en «ren ghetto» av de minst kommersielle sjangere krydret med merkelige takketaler fra samtidsmusikere, men bød på så vel poppriser som blues og samtidsmusikk. Vi fikk trønderske priser i barnemusikk (Rasmus og verdens beste band), jazz (Hegge) og popgruppe (Seeb), mens Dr Bekken og Ola Kvernberg ikke nådde opp i blues og åpen klasse.

Siste del av programmet var heller ikke bare show og glitter. Det var gode musikkinnslag med flere av de mest lovende norske artistene, Gurls, Sløtface, Dagny – og utdeling av flere «seriøse» priser. Det var gjort gode grep for å få frem selve kulturuttrykket. Spesielt var innledning på årets tekstforfatter god, en pris som ble vunnet av veteranen Sverre Knudsen.

Alle sceneinnslagene i første del bød på norskspråklig musikk – med Marthe Wang, Erlend Ropstad og No 4. Lokalt og nasjonalt fokus var sikkert ikke tilfeldig, og sto fint til den nye grasrotprisen, Årets takk, som gikk til Øystein Lindbeck, Sortland rockeklubb.

No. 4 benyttet oppmerksomheten til politisk aksjonisme. Slagordet Ja til Spinraza til alle prydet de fires T-skjorter Men det var ikke politiske slagord som vakte mest oppsikt søndag kveld.

- Norge er et av popmusikkens hjemland, sa Noah Cyrus før hun skulle på scenen sammen med Alan Walker i programmets siste del. En avgjort overdrivelse, men også en fin påminnelse om at det er god grunn til å feire norske artisters internasjonale fremganger. Men internasjonalt fokus slår tilbake, bare i programmets første del var fire av prismottagere bortreist på dagen, Cashmere Cat, Vilde Frang, Enslaved og Seeb. Men Cezinando var i aller høyeste grad  på plass, han ble årets spellemanngrossist  med tre priser - om man da teller prisen til hans produsent, Rytmeklubbens  Ole Torjus Hofvind.

De to viktigste prisvinnerne var heldigvis også til stede. Årets spellemann Astrid S viste at det går fint å være både internasjonal og lokal. Det samme kan i enda sterke grad sies om årets hedersprisvinner Mari Boine. Stort mer velfortjent, stort mer populær kan vel ikke en pris bli.

Med så stort internasjonalt fokus, er det desto viktigere at formidling av vår lokale kulturarv fortsatt er viktig for noen. Og at noen ser mening i å vise dem frem.