Svenske Anders de la Mottes forrige roman, «Ultimatum», var tidvis noe av en fest, et hardbarket, intenst gangsterdrama. I den boka følte leseren at forfatteren hadde noe å fortelle, og at noe sto på spill for romanens persongalleri.
Hans nye krim, «Sensommer», er en klassisk krimgåte, der både plott og fortellerteknikk er kjent for mange krimelskere. Dette stiller selvsagt et visst krav til forfatteren. Her må vi få en ny vinkling. Den må i det minste være spennende og, om ikke annet, gi oss et levende persongalleri vi tror på og føler med.
Listig lek med krimsjangeren
Med eksistensiell nerve
Fem år gamle Billy forsvinner sporløst i Skåne en sommerkveld i 1983. Det eneste sporet etter ham er en etterlatt sko. Søsteren, Veronica, arbeider i vår tid som sorgterapeut. En dag kommer det en mann til sorggruppa som hevder at han var Billys beste venn. Veronica konfronterer sin egen fortid og vender tilbake til Skåne og sin familie, som naturlig nok har store sår etter det som hendte.
Setter Grønland på krimkartet
Mørk spenning fra Island
Forfatteren veksler mellom nåtid og hendelsene i 1983. Et slikt fortellergrep der man veksler mellom forskjellige tidsplan kan skape en cliffhanger-effekt som driver leseren gjennom fortellingen. Beklagelig nok inntreffer ikke denne effekten her. Vi kryper mot side 200 før det blir noe særlig spenning å snakke om, og heller ikke da sitter vi med nervene i helspenn. Romanen er i tillegg ganske pludrete fortalt, språkføringen til dels slapp og uinspirert, og heller ikke Veronicas sorg føles særlig sterkt på kroppen til leseren.
Fortellingen suser avgårde
Skriver med djevelsk nerve
De la Motte skrur det heldigvis noe til i siste halvdel. Den er mer direkte og effektivt fortalt, språket strammes til og spenningen begynner å komme krypende. Avslutningen er heller ikke ueffen. Men likevel - det er å håpe at forfatteren vender tilbake til det han har vist at han behersker - høyoktan actionthrillere.
Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN