Som åpningsfilm på Kosmorama, hos 100-årsjubilanten Trondheim kino, er det vanskelig å se for seg en mer kledelig film enn «Trondheimsreisen». Det er ekstra gledelig å melde at dokumentaren har blitt en imponerende og god film, full av herlige tilbakeblikk på arbeid, oppvekst, kultur, sport, skole, handel og byutvikling i Trondheim fra 1906 og fram til 1980-tallet.
Å se filmen i Prinsen kinosenter, som fortsatt har sitt gamle navn Verdensteatret støpt i veggen, gir en spesiell opplevelse. Kinobygget opptrer nemlig i noen av de eldste scenene i filmen, på starten av forrige århundre. Bilder av folk og byliv for mer enn 100 år siden er noe av det som gjør «Trondheimsreisen» til en unik filmopplevelse, særlig for folk som husker tilbake til 1970-tallet eller enda lenger.
Regissør Magnus Skatvold og produsent Dag Hoel har gjort en imponerende jobb ved å koble historisk bildemateriale som i stor grad har vært uten lyd, med små og store historier, musikk og lydlegging. Til sammen gir det en levende film, med fin dynamikk mellom bilder og historier, lyd og musikk.
De eldste filmscenene, fra kroningen av kong Haakon i 1906 og scener fra Ila fotografert fra trikk året etter, gir fascinerende bilder av folk i gatene i en by som på noen måter virket minst like urban da som nå.
Arkivdokumentar er en sjanger som sjelden dyrkes stort og godt her til lands, mens det for eksempel i England er mer tradisjon for å koble gamle bilder med ny lyd. Et av de gode grepene i «Trondheimsreisen» er hvordan kjente og ukjente stemmer på lydsiden forteller historier som står til bildene.
I stedet for snakkende hoder med navnet skrevet på lerretet, er både lydsiden og bildene en montasje hvor historier, tema og kronologi sklir mer eller mindre over i hverandre. Det gjør at filmen blir mer film og mindre tv-dokumentar, hvor lyd, bilder og musikk blir en helhet mer enn adskilte enkelthistorier.
Det kan muligens oppleves uvant i starten å høre de karakteristiske stemmene til bl.a. Odd Reitan, Liv Ullmann og Anne B. Ragde, sammen med mer udefinerte røster, uten at de presenteres før på rulleteksten. Etter mitt syn er det et av filmens gode grep. Det gir inntrykk av at det er byen, representert ved trondhjemmere fra ulike tidsepoker og bydeler som snakker.
En film på 80 minutter kan åpenbart ikke romme alt det viktigste fra rundt 80 år. Filmen argumenterer godt for de bildene og historiene som er valgt. Spenstig originalmusikk fra Kristoffer Lo suppleres fint med mye mellom Otto Nielsen, Gustav Lorentzen, Difference og The Kids.
Blant historiene og scenene som gjør sterkest inntrykk er kampen for Bakklandet, historien om lærlingen på TMV som kuttet av seg fire fingre, men arbeidet ut dagen, samt noen av krigsbildene. Scenen av en familie som hilser tyskerne velkommen, med et lite barn som sitter på farens skuldre og gjør hitlerhilsen er vanskelig å glemme.
På engasjerende vis klarer filmen å kombinere et kritisk, nysgjerrig og kjærlig blikk på byen og historien. En viktig grunn til at filmen lykkes så godt, er at den treffer den trondhjemske tonen fint, i bilder og ord. Som i siste setning, som slår fast godt, om noe stridbart : «Det hete Trondhjem». Trondhjemstonen gir filmen mye av dens liv og sjel.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også kommentaren «Sirkus for folket og kommunekassen i hundre år»