Det er ikke hver dag en jazztrio varmer opp for et band som A-ha i Oslo Spektrum, men i februar skjedde nettopp det med saksofonist og låtskriver Hanna Paulsberg (Hanna Paulsberg Concept, Chick Corea), vokalist Rohey Taalah (Rohey) og bassist Ellen Andrea Wang (Pixel) i trioen Gurls.
De meritterte musikerne presenterer selv Gurls som et slags «musikalsk friminutt», der de med lave skuldre leker seg med uttrykk som beveger seg til dels langt bort fra jazztradisjonen de kommer fra. Og det er blitt et album som ikke ligner på noe annet, både med tanke på den utradisjonelle besetningen, utførelsen, tekstuniverset og grunnholdningen.
At «Run Boy, Run» skiller seg så kraftig ut som det faktisk gjør, sier en god del om hvor rigide rammene innen en presumptivt fri sjanger som jazzen kan være noen ganger. «Man sier gjerne at frijazz er så åpent og fritt, men det stemmer ikke. Jeg opplevde det som trangt», sa saksofonist/sanger Håkon Kornstad da Adresseavisen intervjuet ham i 2015 om prosjektet der han blander jazz med opera. Gurls-prosjektet startet med et konkret musikalsk kjærlighetsbrev, og ifølge låtskriver Paulsberg var mange av låtene såpass personlige og flaue at hun kviet seg for å løfte dem ut i offentligheten. Man står ikke og fjaser om gutter og sånt i jazzen, liksom.
Vågalt fra Vågan
Men vi skal være glade for at hun lot seg overtale. Ved å våge å slippe tullet inn og skuldrene ned, utvider Gurls handlingsrommet og blir minst like viktige som de er underholdende. Tekstene preges av røff, til tider drøy humor, fra et tydelig kvinnelig ståsted. Personlig, delvis biografisk om forelsker, sexfantasier og nådeløse oppbrudd, der det svermes og rives kjeft om hverandre. Gurls hadde ikke vært på langt nær like interessante eller morsomme med tonesatte Emily Dickinson-dikt, for å si det sånn. Med Taalah på vokal har Paulsbergs ord fått det perfekte mediet, trondheimsvokalisten synger dem med overlegen overlegenhet og gjør dem til sine.
Fandenivoldsk, humørfylt og befriende
Gurls balanserer langs flere egger: Mellom humor og alvor, mellom jazz og pop, mellom det skolerte og det løsslupne, mellom øvingsrommet og gata. At du aldri helt vet hva som er hva, hvor de kommer fra og hva de vil, oppleves som utelukkende friskt i denne sammenhengen. Det er ikke ett hundre prosent vellykket, det finnes et par låter her som ikke kler formatet like godt. «Syngedame», den eneste sangen på norsk, blir for eksempel bitte litt for mye av det alt det som ellers er bra med Gurls og har begrenset holdbarhet. Mangelen på akkordinstrumenter gjør også at det er de rytmisk funderte låtene («Worried Bout Ya», «Dis Boy», «The Love Seed») som gjør seg aller best, der ligger det uimotståelige ur-grooves i bunn. Taalah er et troverdig funn i de mer rap-aktige spoken word-sekvensene – og vi visste allerede at hun har stålkontroll og pondus når hun holder seg til souljazz.
Ingen ting, verken følelser eller musikalske innfall, lar seg skjule i de nakne arrangementene og den særdeles intime produksjonen. Det er varmt og organisk – du hører treet knirke i Wangs kontrabass, surklingen i Paulsbergs saksofon og Taalahs innpust. Du plasseres i rommet med dem, og elementene veves inn i hverandre på forbilledlig vis i stedet for å bli «vokalist med backingmusikere».
«Run Boy, Run» skjærer inn til beinet, og er befriende uhøytidelig, uærbødig og direkte både i ord og musikk. La oss håpe den danner skole.
Gurls holder to utsolgte slippkonserter på Moskus 5. og 6. april.
Anmeldt av VEGARD ENLID