Liv Ullmann deler raust av seg selv når noe er viktig og vesentlig. Denne gangen er hun på bybesøk for å kaste glans over filmen Trondheimsreisen og Kosmorama, på grunn av et hyggelig møte i fjor sommer.
- Jeg fikk besøk av regissør Magnus Skatvold og produsent Dag Hoel på hytta i fjor sommer i forbindelse med filmproduksjonen. Jeg delte mine trondheimsminner, de kvitterte med sine og vi hadde en utrolig flott samtale. Det var så hyggelig, derfor ønsket jeg å gi noe tilbake.
Her er vinnerne av Kanonprisen 2017
Dukker til pappa
Siden har hun vært på farten, men som alltid tatt seg god tid til å være sammen med familien under besøket. Det er dem hun lengter etter når hun ikke er i Trondheim.
- Nei, Trondheim har forandret seg. Hva handler Trondheimsreisen om da? Den handler om at man river ned det som betydde noe. Men det beste i meg er fra Trondheim, sier hun.
I Trondheimsreisen forteller Ullmann at hun gravla dokker på domkirkegården.
- Pappa døde i New York under krigen, og da krigen var over reiste mamma med første båt over Atlanteren til Trondheim med sine to barn. Søsteren min gravla noen av dokkene, fordi vi mente at det kunne være hyggelig både for pappa og dokkene. Vi hadde nydelig gravfølge, syvåringen og niåringen, og gikk inn på kirkegården med barnevogn og ganske mange dukker. Jeg har glemt hvor vi la dem, men Bitten husker det, vi snakket om det i går. Pappas far, Halfdan Ullmann lå der også. Han hjalp jøder å flykte til Sverige under krigen, ble tatt til gissel og først sendt til Grini og deretter til Dachau hvor han døde. Dokkene hadde altså to mennesker de skulle forene seg med.
- Hadde dere så mange dokker å ta av?
- Kanskje ikke søsteren min, men jeg var dokkegal. Og vi tok jo ikke alle, vi tok de som... kanskje... forsto det best. Jeg vet ikke, ler hun.
- Men hvordan var dette dokkelivet?
- Jeg har alltid hatt dokker, og lekte fortsatt med dem da jeg var 13-14 år. Jeg ønsket meg dukke til konfirmasjonen, og de andre pikene syntes dette var veldig barnslig. Jeg hadde kanskje litt vanskeligheter med å skaffe venninner av og til, fordi jeg levde i min dokkeverden.
Liv Ullmann gikk på barneskole på Singsaker og på Kalvskinnet skole, og har gode minner.
- Jeg blir øm og varm i hjertet når jeg går forbi Kalvskinnet skole, der gikk jeg fra 5. til 7. klasse. Vi spilte skuespill og alle var med. Det samme gjorde vi på Singsaker der jeg gikk tidligere. Vi skrev og spilte, og inviterte til forestillinger hver lørdag. Men til slutt øvde vi ikke engang, og endte opp uten publikum.
- Kinoene åpnet verden
For unge Liv var Filmteatret og Verdensteatret det beste hun visste om.
- Jeg gikk ofte sammen med bestevenninnen min , og masse sammen med mamma. Kinoen var et eventyr, mørket, bjellene som ringte før filmen startet, løven som brølte og deretter to timer i en annen verden.
Det var særlig én film som gjorde inntrykk.
- Italienske Vittorio de Sica fortalte om mennesker som ikke hadde noe, som levde i leire, bodde på gaten, som ikke hadde noenting. Han viste meg at selv om vi lever i én verden, så har ikke alle det like trygt og godt som mamma, Bitten og Liv. Kinoen ble en fantastisk oppdrager for meg, den åpnet verden. For meg har film, teater, konserter, mennesker som skaper - de er nesten mine politikere. Det er budskapet, som for eksempel i Trondheimsfilmen, der ser vi hvem vi er og hvorfor vi er.
Hva gjør du nå?
Jeg skriver. Jeg har skrevet to bøker, og har lyst til å skrive en tredje. Jeg tror det er noe i min alder, nå snakker jeg ikke om pensjonister - her blir de jo pensjonister når de er 60 - så de er jo bare barn. Jeg snakker om mennesker som går over 80 - hva er det vi kan gjøre som ingen andre kan? Hva er gullklumpen vår? Kanskje jeg kan sørge for kontakt. Det er noe utrolig som skjer i møtet med et annet menneske, det vil jeg skrive om, sier hun.
- Du blir 80 år i desember...
Ja, og det går jo ikke. Og det rare er, og dette kan ikke dere vite, men hun som begravet dukkene sine ser dere ikke, men en liten flik av henne er her, sier Liv og trykker hånda mot brystet sitt.
- De aller fleste føler seg ikke gamle, ikke de som ser gamle ut heller. Unntatt de som har gitt opp og vil være det, og tar med den pleien som kan følge med. Men da kan man jo gå glipp av noe.
- Du vil ikke gå glipp av noe?
- Jeg vil ikke gå glipp av noe før Gud bestemmer at jeg skal i barnevognen og begraves i domkirken.
Hvis kvinner skal bli store kunstnere er det bare én ting som gjelder
- Fortsatt er feminismens motkrefter sterke