Livet hadde vært mye enklere hvis alt hadde vært som det en gang var, hvis vi kunne levd som våre forfedre, tenkt som våre forfedre og sluppet å tenke nye tanker. Livet ville også vært mye mindre interessant hvis det hadde vært slik.

Slike grublerier surret i bakhodet da jeg gikk ut av Hovedscenen på Trøndelag Teater lørdag kveld. Jeg hadde vært gjennom en forestilling med sterke, visuelle inntrykk. Hvite pelsluer, røde ballonger, radiobiler og ei blytung vogn var noe av det som satt igjen på netthinnen. Likevel klarte jeg ikke å unngå å vikle meg inn i nesten filosofiske tankebaner.

LES OGSÅ: Det handler om å overleve i et konfliktfylt samfunn

Det betyr at det jeg hadde sett, var en god oppsetning av en musikal som det må være vanskelig å pumpe nytt blod inn i. «Spelemann på taket» har vært spilt på verdens scener i godt over femti år, og sangen «Om eg var ein rik mann» surrer av og til i bakhodet på de fleste av oss, i hvert fall hvis vi har levd noen tiår. Er det da mulig å gjøre dette stoffet relevant for et teaterpublikum i 2018?

Trøndelag Teater har klart det. Riktignok tok det tid før alvoret strammet seg rundt oss. Første akt var lang og manglet i perioder den alvorlige klangbunnen som denne musikalen hviler på.

I andre akt ble det derimot tydelig: Livet var knallhardt for jøder på den russiske landsbygda rundt 1900. For dem som holdt fast på gamle tradisjoner, ble livet enda vanskeligere fordi nye holdninger brøytet seg fram.

LES OGSÅ: Generasjonsskifte på teatret

Fortellingens desiderte hovedperson, Tevye, er i ferd med å rives i to av alt som skjer. Han har fem døtre, og flere av dem forelsker seg i menn han ikke har valgt ut for dem. Familien går nesten i oppløsning, han må si farvel til dem han elsker, og i tillegg truer jødeforfølgelsene med å innta den lille landsbyen der alt – inntil nå – har vært ved det samme gamle.

Trond-Ove Skrødal gjør en strålende innsats i hovedrollen. Han synger ikke perfekt, og det er like greit, for det perfekte kan bli kjedelig, men han synger så det gjør inntrykk. Viktigere er det at han viser hvordan Tevye rives i ulike retninger. Skrødals dempede måte å spille på, er en av årsakene til at oppsetningen lykkes så godt.

Silje Lundblad, som spiller kona til Tevye, gjør også en solid jobb med å vise hvordan tradisjonen hindret folks livsutfoldelse i dette miljøet. Det samme gjelder de som spiller ekteparets døtre, som hver på sin måte gjør opprør, og Mads Bones, som i rollen som den intellektuelle og radikale Pertsjik representerer den nye tid. Den mest underfundige humoren er det han som står for, når han forsøker seg på et frieri på teoretisk grunnlag.

Det er først og fremst Skrødal i hovedrollen som skaper en nødvendig kontrast til alt det andre, for regissør Ronny Danielsson sparer ikke på virkemidlene. Scenografien er visuelt sett sterk, både sangnumrene og dansescenene er imponerende. En rekke av ensemblets beste krefter er i aksjon, og vi får oppleve mye dyktig profesjonalitet som skaper god underholdning.

LES OSÅ: 2018 blir en lang og vill fest, mener teatersjefen

God underholdning er fint, men hvis en teateroppsetning skal gjøre såpass inntrykk at vi husker den i flere år, trengs det noe mer. Dette «mer» får vi først og fremst i andre akt, når både bruddene med tradisjonen og konsekvensene av jødeforfølgelsene blir tydelige for oss.

Det tar tid, men denne versjonen av «Spelemann på taket» får oss til å trekke paralleller til vår egen tid. Noen av spørsmålene som melder seg når det hele er slutt, er om vi i dag har den toleransen som manglet den gangen, om vi tåler endring bedre enn Tevye gjorde.

Anmeldt av Trygve Lundemo