Norsk dokumentarfilm er inne i en svært sterk periode. Sofia Haugan kinodebuterer med en dokumentar om sin far, eller mer presist, om hennes forsøk på å få faren på rett kjøl igjen. «Røverdatter» er en film hvor hun retter kamera både mot seg selv og faren. Han som narkoman og kriminell gjennom mange år, hun som fersk filmskaper med en vond og vanskelig historie å fortelle.
Som fjorårets flotte «Natta Pappa Henta Oss» av Steffan Strandberg, er «Røverdatter» en personlig dokumentar om å være barn av en rusmisbruker. Den store forskjellen er at rusmisbrukeren, faren Kjell Magne, er svært til stede både i filmen og under innspillingen, på godt og ustabilt.
Les også anmeldelsen av «Trondheimsreisen» som får kinopremiere 16.mars
Hva som gikk galt, hvorfor og historien mellom fotografiene av en tilsynelatende vanlig småbarnsfar og 54-åringen på skråplanet vi møter i starten av filmen, gir ikke «Røverdatter» noe godt svar på. Det er mye som ikke fortelles i filmen. Den har likevel bilder og scener til en unik og overraskende humørfylt dokumentar, temaet tatt i betraktning. Det er også grunn til å merke seg den pulserende filmmusikken til Hanne Hukkelberg.
Humøret og energien til filmskaper Haugen løfter en nærgående historie som egentlig er til å gråte av. Faren gir også filmen en sår, tragikomisk tone som noen ganger gir herlige situasjoner, som når han møter såkalte kjenninger i politiet. «Røverdatter» er røff, levende dokumentar om mannen på gata og en datter som prøver å få ham til å skjerpe seg.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også anmeldelsen av Håvard Bustnes' dokumentar «Hatets vugge»