Skriver forfatteren at det mørkner om kvelden, tenner du lampa, selv midt på lyse formiddagen. Nevner han noe om kulde, henter du en ekstra genser, og flytter nærmere peisen.

Tore Kvæven tar leseren med til et Grønland for sju hundre år siden, inn i et lite samfunn av fangstfolk.

Vår helt blir den stridbare Arnar Vilhjalmson. Tidlig i boka hviler han øyne på Eir. Etter det får han henne ikke ut av hodet. Beklageligvis for utgangen på noe som kunne blitt en lekker kjærlighetshistorie i eksotiske strøk, er Eir lovet bort til Húnvar.

Tore Kvæven vil så veldig mye mer. Og han lykkes i alt.

«Når landet mørknar» er blitt noe så sjeldent som en fortelling fra sagatiden som ikke er skrevet i sagastil. Bare det krever en tunge beint i munnen. I stedet velger forfatteren et nynorsk som klinger autentisk og ekte. Kvævens språk tar leseren tilbake til tid og sted der menneskene er underlagt naturforholdene, der bare de sterkeste overlever. En tid og et sted der noen blir treller, noen blir høvdinger, og noen få reiser seg mot maktene.

Arnar er en slik. Han utfordrer alt og alle: Naturkreftene, høvding Himin-Gorm, rivalen Húnvar, gode og velmente råd.

Overbevist om den rett kjærligheten gir ham, går han inn i den ene livskamp etter den andre, og over dette spennes et enormt lerret der tradisjonell tro står mot kristendom, der utvandringen fra Norge og Island danner bakteppe, og videre ferd mot Vinland er et mål som kan holde motet oppe når alt ser som svartest ut.

Selv om det meste er sett gjennom Arnars øyne, går ikke Kvæven av veien for å bryte noen litterære tommelfingerregler. Han lar andre føre ordet, også. Selv dyr og den rene natur låner stemme og tanker til Tore Kvævens store middelalderfortelling.

Om 450 sider synes i meste laget for mange, anbefaler jeg likevel å anskaffe boka, bare for å ha lest det vakreste og morsomste frieri i norsk bokheim, på sidene 180-183, og en bjørnejakt vi heller aldri har sett maken til, på sidene 255-258.

«Når landet mørknar» er en på alle måter stor fortelling. Når dette skrives er det ennå tidlig vår, men det er ingen dristig spådom at den kommer til å overleve bokhøsten.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR