I dag er det nok mange som har glemt eller neppe har hørt så mye om hvordan aidsepidemien preget samfunnet og offentligheten på 80- og 90-tallet. Siden 1981 antas det at ca. 35 millioner mennesker har omkommet av aidsrelaterte sykdommer. Siden slutten på 90-tallet ser sykdommen ut til å ha stabilisert seg, med færre smittede, samtidig som flere behandles og kan leve lenge med hivsmitte.

Adresseavisen skrev første gang om aids i desember 1982, i en rapport fra New York som startet slik: «En mystisk, uhelbredelig sykdom med høyere dødelighet enn kopper skaper stadig større frykt i USA. Siden sykdommen dukket opp for to år siden, er rundt 800 mennesker blitt smittet, og minst 300 av disse har dødd. Sykdommen kalles Aids, etter den engelske forkortelsen for tilført immunitetssvikt-syndrom. Sykdommen medfører at den som smittes, mister sin immunitet mot infeksjoner, slik at ellers dagligdagse og ubetydelige lidelser kan bli livstruende».

«120 Slag i Minuttet» er en overrumplende intens tidsreise tilbake til starten på 90-tallet for oss som husker epoken, og et stykke pulserende historisk sosialrealisme for dem som er født for sent til å huske perioden.

Noe av det spesielle med «120 Slag i Minuttet» er at filmen er laget som en hyllest til aidsaktivistene og særlig de homofiles kamp for bedre behandling mot sykdommen. Handlingen utspiller seg rundt aktivister og aksjoner fra gruppen Act Up i Paris, fortalt som en Ken Loach-film med puls og rytme forankret i epokens homokultur.

Filmen fikk både jurypris og kritikerpris i Cannes i fjor. Mye tyder på at juryleder Pedro Almodóvar gjerne ville ha gitt den Gullpalmen. Det som gjør «120 Slag i Minuttet» til en bemerkelsesverdig film er nemlig vel så mye måten den er fortalt på, som hva den handler om. Temaet er viktig, men det er regissør og manusforfatter Robin Campillos fortellergrep, samt et fantastisk ensemble med skuespillere som gir god og unik film av stoffet.

Campillo er en filmskaper med særlig evne til å formidle gruppedynamikk og dialogdrevet drama. Det vises i kinoaktuelle «The Workshop» som han har skrevet manus til, samt i den oscarnominerte vinneren av Gullpalmen, «Klassen» (2008), som han også skrev manus til.

Til å være en film om en dødelig epidemi, er det mye lidenskap og kjærlighet i «120 slag i minuttet». Nahuel Pérez Biscayart er strålende som en av de mest militante av de aidssyke aktivistene, selv smittet som tenåring under sitt første samleie, med mattelæreren. Forholdet mellom han og en nykommer blant aktivistene, gir filmen en menneskelig og emosjonell kjerne.

«120 slag i minuttet» bruker mye tid på saken, og aktivismen til den franske Act Up-gruppen. Innsideperspektivet kan tidvis gjøre filmen litt omstendelig, men gløden og lidenskapen den er fortalt med, samt miljøskildring og typetegning, gir usedvanlig levende film.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Lady Bird»