Krim-reporter for avisen BA, Alice Bratt, befinner seg midt i et samlivsbrudd da hun ved et tilfelle snubler over en sak. En sprengningsulykke avdekker restene av en menneskekropp. Funnet blir gjort i et tilfluktsrom og ikke langt fra funnstedet har noen satt ut gravlys. Hva skal det bety, er det kanskje morderen som sørger?

Alice mistenker fort at det er tenåringen Pia som forsvant for sytten år siden. Jenta ble den gang meldt savnet, men kom aldri til rette. Fordi Alice skrev om saken som nyslått journalist, husker hun saken godt, hun kjenner til detaljer som setter saken i

forbindelse med en fersk forsvinningssak. En annen ung jente fra samme nabolag har ikke kommet hjem som avtalt.

Yndestad har en fortellerstemme som er veldig nedpå. Både i språk og skildring holder hun høy kvalitet. Hun har også forstått reglene for hvordan krim bygges opp, og fletter fortid og nåtid sammen på passe finurlig vis.

Men dessverre synker temperaturen betraktelig et stykke ute i handlingen, når flere av virkemidlene skusles vekk. Spenningen blir rett og slett borte. Selv om tematikken i seg selv er alvorlig, oppleves det allikevel ikke som det står nok på spill. Fordi, for at en krim skal fungere må det nemlig være et element av gru, ikke bare grusomhet.

LES OGSÅ: Fascinerende fra Trondheims kriminelle fortid

LES OGSÅ Mørk spenning fra Island

Måten som journalistens hverdag

framstilles på er av det jeg liker absolutt best. Yndestad, som selv har lang fartstid i yrket, styrer unna idylliseringen av bransjen sin, her kjører samfunnsoppdraget tandem med sensasjonsjakten. I beskrivelsen av redaksjonslivet og diskusjonene med desken tror jeg fullt og helt på karakterene. Like overbevisende er det ikke i scenene hentet fra barnevernskontoret. Her sliter jeg med å tro på noen av situasjonene slik de skildres.

Som hovedkarakter er Alice Bratt sympatisk om enn vag. Etter å ha tilbrakt 393 sider med henne har jeg ennå ikke dannet meg et tydelig bilde. Det synes som hun har et litt daft temperament, så når hun utsetter seg selv for den obligatoriske inn-i-løvens-hule-situasjonen blir det bare rart.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ