I Ulrik Høisæthers «Den siste bankboksen» blir en enke ved navn Eva Berg funnet drept i sitt hjem på Fredensborg i Oslo. Politietterforskeren Frans Nansen blir satt på saken, og som politimenn flest i krimromaner har han sine egne demoner å hanskes med. Nansen mistet kona i brann for noen år siden, og sitter igjen med aleneansvaret for datteren. For å holde sorgen på avstand trøstespiser han, og vekten nærmer seg faretruende 140 kilo.

Samtidig med denne saken følger vi en nordmann med en brokete fortid, blant annet som fremmedlegionær, som dykker etter en skatt utenfor kysten av Colombia. Høisæther skildrer også en strabasiøs seilferd på 1600-tallet, der en spansk seilskute forsøker å slippe unna engelskmennene som ligger og jakter i kjølvannet. Og se om ikke disse historiene henger sammen.

Forfatteren bryter litt med den konvensjonelle politikrimmen og skal ha ros for det. Dette er en mer actionpreget fortelling enn den rene krimmen der vi følger politietterforskningen gjennom endeløse avhør. På den annen side har ikke forfatteren godt nok språk til å salte sjøskildringene, eller til å nå fram med Frans' dype sorg. Det hele blir for overfladisk og utvendig fortalt, det er noe flatt over fortellingen. Frans' vektproblematikk blir i tillegg overtydelig, på grensen til irriterende, skildret. Forfatteren begår den kardinalsynd å undervurdere sine lesere. Vi er ikke dumme. Ja. Vi har skjønt at Frans er tykk. For lenge siden. Denne stadige gjentakelsen av Nansens korporlige omfang ødelegger for flyten i romanen.

Høisæther viser at han kan skrive dramatisk og spennende, men slik romanen er, blir det for ujevnt til at leseopplevelsen som helhet blir tilfredsstillende. Innimellom er den småspennende, men som helhet er ikke dette mer enn en thriller på det helt jevne. Og dem er det sannelig nok av.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN

LES OGSÅ: Fascinerende fra Trondheims kriminelle fortid

LES OGSÅ Mørk spenning fra Island