Det har skapt visse bølger i filmbransjen at en av årets mest imøtesette sci-fi-thrillere etter testvisninger ble ansett som for «komplisert» for det store kinopublikum av filmselskapet Paramount. De solgte derfor rettighetene for visning utenfor USA til Netflix. Det har gjort «Annihilation» til den mest hypede premieren på en strømmefilm i år.

Flere kritikere har hevdet at det er noe nær en forbrytelse mot filmkunsten at «Annihilation», basert på Jeff VanderMeers romantrilogi, i det meste av verden får premiere på hjemmekino. I mine øyne er dét en kraftig overvuderering av en fascinerende og severdig, men ikke spesielt oppsiktsvekkende filmdystopi som ikke engang er Alex Garlands beste film.

Alex Garland er en suksessfull britisk romanforfatter og manusforfatter som i 2014 imponerte stort med sin regidebut «Ex Machina», innspilt på Sunnmøre. Etter eget manus, med eminent lite ensemble fikk Garland og filmen mye ut av lite, til et av de beste og stiligste science fiction-dramaene på film i nyere tid.

«Annihilation» er laget med noe av det samme teamet bak kamera som debutfilmen. Oscar Isaac spiller en sentral rolle her også, som den eneste soldaten som har kommet tilbake fra hemmelig oppdrag innenfor en mystisk «sone» ved kysten i USA. Natalie Portman spiller kona til Isaac, som sammen med fire andre kvinner, drar inn i sonen for å finne ut hva som har skjedd og hvorfor.

Som en slags psykologisk øko-thriller fra nær framtid har «Annihilation» noen kvaliteter både i stil og innhold. Samtidig blir det fort noe Tarkovskij-Light over filmen, hvis man har sett russerens mesterverk «Stalker» (1979).

Gode skuespillere som Jennifer Jason Leigh og Tuva Novotny kommer bare delvis i sin rett i et drama som virker litt for stivt og overladet til å få maksimalt ut av historien. Enkeltscener med mutasjoner og natur på ville veier har filmatisk kraft og prakt, men som helhet blir filmen for utflytende og åndfullt vag til å overbevise helt.

Det skal sies at «Annihilation» vinner ved gjensyn og at den er mer ambisiøst tenkt og gjort enn det meste av spillefilmer med premiere på Netflix. Kombinasjonen av science fiction, økologi og en slags moderne og bokstavelig talt grønn dystopi gir «Annhilation» større potensial som kultfilm enn som massefenomen på stort lerret.

Det er mulig at filmen hadde fungert enda bedre på kino. Snarere enn et mesterverk framstår den på hjemmekino som en severdig, ujevn film fra en filmskaper som hittil virker enda bedre på egne historier enn med andres.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av kinoaktuelle «Lady Bird»