Den imponerende og overbevisende regidebuten til Duncan Jones med sci-fi-dramaet «Moon» i 2009 sørget for et fortjent gjennombrudd, helt uten hjelp fra farens ry. Heldigvis også uten hjelp fra noen av space-sangene til faren, David Bowie, på lydsiden.

Hans andre film, terrorthrilleren «Source Code» (2011) var nesten like god, men som mange andre dalte kvaliteten kraftig da han prøvde å lage storfilm basert på dataspill med «Warcraft: The Beginning» (2016). Derfor var det håp om stigning da han skulle realisere sitt drømmeprosjekt, en sci-fi-thriller inspirert av oppholdene i Berlin med faren i oppveksten.

Dessverre har «Mute», som har fått premiere på Netflix, blitt den desidert verste filmen til Jones. At den på rulletekstene dediseres til faren, som jo egentlig het David Jones, gjør det enda tristere at filmen har blitt en gedigen skuffelse.

Visuelt ser filmen på sitt beste ut som en kul Berlin-avlegger av «Blade Runner». Alexander Skarsgård spiller en bartender som er stum etter en ulykke i barndommen, hvor familiens tro hindret behandling. Skarsgård som taus hevner på jakt etter kjæresten, i et urbant framtidsmiljø av flyvende biler, suspekte amerikanske kirurger og brutal mafia, gir en psykologisk-teknologisk suppe med klisjeer rundt hver sving.

Barten til Paul: Barten til Paul Rudd som suspekt kirurg, trekker litt opp i den skuffende Netflix-filmen «Mute».

Musikken til Clint Mansell og barten til Paul Rudd, en sleazy amerikansk kirurg med det talende navnet Cactus Bill, hadde vært verdt en bedre film. Det er nesten vondt å se Aleksander Skardsgård kjempe med en rolle i en film hvor knapt et eneste av relasjonsdramaene er til å tro på, på en så dårlig måte at det etter hvert river mye av grunnen under filmen. Lenger unna stum beundring skal det godt, eller mer presist, dårlig gjøres å komme.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også filmanmeldelsen av «Tomb Raider»