Og sånn blir det når Nasjonalballetten 26. april setter opp Hamsuns «Sult» i Jo Strømgren-versjon, med Maja S. K. Ratkjes musikk.
- Nasjonalballetten har oppsiktsvekkende suksess internasjonalt, og det er flott at de oppnår det gjennom å fokusere på det norske, sier Jo Strømgren. Han ble oppfordret til å gjøre Ibsen, som Marit Moum Aune i fjor med «Gjengangere», men synes ikke det var fristende med Ibsen som dans. Strømgren har i de senere jobbet med klassikere som Ibsens «Et dukkehjem» og Shakespeares «En midtsommernatts drøm», men da som teater, ikke dans.
Det danses for lite Ibsen i Norge
Egner seg til abstraksjon
- Hamsun og «Sult» er mer logisk som danseforestilling. Det er mer atmosfære enn handling, den egner seg mye bedre til abstraksjon, sier Strømgren. Som alle andre leste han den på skolen uten å skjønne stort. Han tok den opp igjen for noen år siden og ble overrasket over hvor mye humor han fant i boka. Det vil nok publikum få merke når oppsetningen får premiere på slutten av april, i en dobbeltforestilling med «Utkanten» som tidligere har vært vist i Sverige.
En viktig brikke for en danseforestilling er musikken, og her mente Strømgren det kunne være på tide å samarbeide med komponist Maja Ratkje. Begge er fra Trondheim, begge bor i Oslo, begge har betydelig internasjonal aksjonsradius, begge jobber i seriøse sjangre uten å ha stivnet i gravalvor. Men de hadde ikke møtt hverandre før, langt fra jobbet sammen.
- Kan du tenke deg å lage musikken til min oppsetning av «Sult» på Nasjonalballetten? Men det innebærer at du selv må være på scenen, og spille på trøorgel, sa Jo Strømgren.
Hun hadde sine kvaler
Maja S.K. Ratkje hadde kvaler for utfordringen. Det tok en stund får hun bestemte seg. Hun har jo vokal som hovedinstrument, ikke trøorgel akkurat. Da hun bestemte seg for si ja, hadde hun et forbehold Strømgren hadde betydelig sans for. – Jeg må sette som forutsetning at jeg får spille oppe på en dresin, sa Ratkje.
- Operaen kjøpte et trøorgel, jeg har hatt det hjemme og øvd på det i et år. Jeg er faktisk blitt litt hektet på instrumentet. Når det nå er fraktet hit, har det etterlatt et stort hull på kontoret mitt hjemme. Ungene savner det også, sier Maja S.K. Ratkje.
Lyden av bede- og horehus
Da vi møter koreograf og komponist i prøvesal 3 på Operaen i Bjørvika, der orgelet har fått sitt nye foreløpige hjem, er det også første gang Strømgren får høre musikken Ratkje har laget. Men vi skjønner fort at han liker den. Den har den kombinerte stemningen av bede- og horehus, skillingsvisens patos og Carambole-bøkenes mørke mystikk, av kirkemusikk, lirekasse og trekkspill. Nettopp det Strømgren har vært ute etter. Her er lyden og lukten av Christiania 1890, her er det ikke snakk om noe modernisering. Ingen rumenske tiggere.
Har mast seg til Trøndelag Teater igjen
- Samtidsdrama skal det bli, men et nostalgisk samtidsdrama, understreker Strømgren. Ratkje har stemt og pusset på orgelet, men helt perfekt er det ikke. Det er ikke alle tangenter som virker, noe komposisjonene også må ta hensyn til.
Dresinen er ferdig laget, orgelet står oppå. Sammen med orgelet er et strengeinstrument spesialkonstruert av Maja, Vi ser også jernlenker, metallplater, en orgelkrakk som også er et rytmeinstrument, og flere kreative instrumenter vil komme til. Maja S.K. Ratkje skal helt tydelig skape rytmer og lyd så det holder.
Vil hun også danse?
Maja S.K. Ratkje kommer til å sitte bak orgelet og skape sin musikk og sine lyder under forestillingen, mens dresinen står på skinner. – Blir hun for masete, er det bare for danserne å trille henne ut på et sidespor bak scenen, sier Jo Strømgren. Selv om akkurat det var en spøk, vil nok det at hun er på scenen gjennom hele forestillingen innebærer en visse interaksjon mellom dansere og musiker. Men omfanget av dette vet ikke Strømgren ennå under vårt besøk i prøvesal 3. Vi vet altså ikke om Ratkje kommer til å danse ...
Bare død fisk flyter med strømmen
Maja bruker allerede sine høyhælte scenesko når hun pumper på orgelet, for å venne seg til dem. Scenekjolen er snart klar. Når musikerne er så involvert i scenebildet, er det viktig at de også visuelt spiller på lag. – Jeg er ikke akkurat fan av musikere som står uengasjert på scenen i utvasket T-skjorte fra Moldejazz 2003, sier Strømgren.
«Sult» følger hovedpersonen i flukten fra landsbygda, til hvileløst trav i bygatene i Christiania, og til slutt som trikkekonduktør i Chicago. Majas vogn passer godt til det hele.
Var pappa Ratkje pianolærer?
- Vet du, sier Jo, henvendt til Maja: – Faren din var pianolærer for storebrødrene mine. Jeg husker jeg sto foran huset ditt sammen med mora mi og ventet på at de skulle bli ferdige. Det er et tydelig barndomsminne.
- Men, sier Maja nølende. – Det kan ikke stemme. Faren min har aldri vært pianolærer. Han spiller fiolin, men..
Det er tydeligvis en del ting de to må finne ut av før premieren om en liten måned. Men den generelle tonen har de tydelig inne.
Letthet, med mange lag
- Jeg har lenge drømt om å jobbe med Jo Strømgren, og det er like morsomt som jeg trodde det ville bli. Det er alvor og humor tett vevd sammen. Det han gjør er sett tilgjengelig, samtidig som det har så mange lag, sier Maja S.K. Ratkje. Hun søker den samme kombinasjonen i sin musikk til forestillingen.
Ratkje og Strømgren har mye til felles. Samtidsmusikk og samtidsdans blir gjerne oppfattet som høyttravende disipliner uten særlig folkelig fundament. Begge bidrar til å motvirke det stempelet. At Ratkjes musikk kan få et stort publikum ble bevist i forrige måned, da verket Ekkokammer 2.0 som hun skrev for Trondheim Voices og seg selv til kammermusikkfestivalen 2015, ble fremført nok en gang på Trøndelag Teater, med tre utsolgte kvelder.