Hvor bra kan livet bli?

Ellen er en dyktig arkitekt, jobber på et kontor der alle er gode venner. Så vinner hun en prestisjepreget arkitektkonkurranse om et nytt bibliotek, og under seiersfesten oppdager hun at hun er gravid.

Ellen skal ha vikar i barselperioden, og Paula begynte i god tid, for å jobbe sammen med Ellen i noen måneder før hun tar over ansvaret alene. Det begynner med små ting, som ingen andre enn Ellen legger merke til. Vi skjønner det skal bli verre.

Miniserien er på to episoder på til sammen tre timer, alt sendes i løpet av torsdag kveld. Det skjer svært lite i den første av disse tre timene, inntil en dramatisk hendelse høyner temperaturen og setter mer på spill. Vi skjønner at Paula ikke kommer til gi seg før Ellen har mistet alt hun har; prestisje, venner, jobb, mann, sitt nyfødte barn.

Paula er syk, hun er ond, og virkelig utspekulert og dyktig i sitt spill. Hun vinner sympati, og får Ellen til å dumme seg ut, slenge ut udokumenterte påstander mot Paula. Kolleger, familien, støtteapparat, ja selv politiet blir usikre på Ellens mentale tilstand, hva hun vil være i stand til.

«Vikaren» er ganske kjedelig den første timen, da er det mest gammeldags «kvinne er kvinne verst»-stemning. Så drar det seg til og serien utvikler seg til å bli en psykologisk thriller på et anstendig nivå. Så lenge det varer.

Paulas ondskap forklares med klisjébasert psykologi, mens det i perioder er lettere å kjenne seg igjen i Ellens dypt fortvilte situasjon. Hun mister kontroll over eget liv, alle vender seg mot henne.

LES OGSÅ Mørk spenning fra Island

Men selv om vi i en periode identifiserer oss med Ellens fortvilelse, er det ikke lenge av gangen at Paula er en troverdig skikkelse, og de øvrige aktørene blir fyllmasse. Da det hele avrundes med en «random» plottløsning, sitter vi igjen med en klar følelsene av å ha kastet bort tre timer av livet.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL