- Jeg har knapt lest krimromaner, har aldri vært spesielt interessert i sjangeren, sier Barton.
Ikke desto mindre har hun på tre år utgitt to storselgende krimbøker, og er godt i gang med den tredje.
For mye krim, sier du?
Prisbelønt krimjournalist
Livet kan ta dramatiske vendinger. I yrkeslivet har Fiona Barton hatt to markante linjeskift på ti år. Hun hadde hatt en langvarig karriere som nyhetsjournalist, spesielt innen krimfeltet, både i Daily Telegraph og Daily Mail. Det endte med at hun vant prisen Reporter Of The Year i Storbritannia for sin sosialt engasjerte krimjournalistikk.
Frivillig coach for journalister
Men i 2008 brøt hun tvert av, og dro til Sri Lanka. I mange år jobbet hun som frivillig med å kurse journalister i presseetikk og teknikker for å ivareta presse- og ytringsfriheten i områder der den er hardt truet.
De to beste krimbøkene hittil i år er franske
En knockout av en krim
Samtidig lå en historie og lurte i bakhodet. I flere krimsaker hun hadde dekket journalistisk var hun fascinert av ektefellene til kyniske kriminelle. Hvor mye visste de om mannens ugjerninger, eller; hvor mye tillot de seg å skjønne?
Ville jobbe skjønnlitterært
- Jeg ville belyse dette skjønnlitterært, og etter mye prøving og feiling, skjønte jeg at en krimroman var den naturlige formen, sier Barton – som opplevde kolossal suksess med debutboka «Enken». Snedig nok ble boka lansert som et nytt eksempel på bølgen av suksessbøker som «Flink pike» og «Piken på toget».
- Det var sikkert fristende for forlaget å markedsføre det slik. Min bok kunne vel knapt ha vært mer forskjellig fra disse? Jeg opererer ikke med en upålitelig forteller, jeg skrev en klassisk sosialt engasjert politiroman, sier Barton. I «Enken» blir saken løst av en politibetjent og en journalist i tett samarbeid. Journalisten Kate Waters er tilbake i Bartons andre roman «Barnet».
Les anmeldelsen av «Barnet» her
Journalister står friere enn politifolk
Også denne gangen er boka delvis bygd personlige erfaringer i journalistyrket. Boka tar utgangspunkt i et nedgravd babylik som dukker opp under rehabilitering av Londons østkant, et utgangspunkt for forfatteren til å grave i kvinners livsvilkår i fattige bydeler i England de siste tiårene.
- Jeg liker å bruke en journalist som hovedperson, journalister kan ta seg større friheter i en etterforskning enn politifolk, sier Barton, som lar Kate Waters bygge tette forbindelser med sine kilder i historiene. Hun er en tøff negl, men det er ikke mye som minner om de kyniske tabloidreportnere man gjerne ser for seg når britisk tabloidjournalistikk blir diskutert.
Glad i den gamle skole
Fiona Barton blir engasjert når hun snakker om mindre ærerike sider av britisk journalistikk, som bruk av sjekkheftejournalistikk, tilfeller av korrupsjon og hennes egen Daily Mails politiske ståsted. Men hennes arbeid i diktaturer de siste ti årene har gjort henne enda mer bevisst viktigheten av en fri presse, og hun vet hvor mange idealistisk motiverte journalister som finnes og hvor mye godt arbeid som gjøres av den fjerde statsmakt.
Redd verden står foran storkrig
Historisk roman helt utenom det vanlige
Kate Waters er en journalist av den gamle skole, som gjør ting på gamlemåten, jobber grundig og langsiktig og tar alle på alvor. Det er ikke vanskelig på se at Barton har sympati med henne.
I «Barnet» blir hun noe motvillig mentor for oppkomlingen Joe Jackson. (I parentes bemerket hevder Barton navnet kom tilfeldig, uavhengig av den britiske new wave-artisten med samme navn, selv om hun innrømmer å ha flere album med Jackson i platehyllen.)
Begeistret også for den nye generasjonen
I starten av boka harseleres det med Jacksons utålmodighet og rufsete etiske standard, men han fremstår stadig mer sympatisk utover i boka.
- Ja, jeg er begeistret for Joe, han skal avgjort være med også i neste bok. Det er naturlig at han har noe å lære fra eldre kolleger. Men det er ikke dårlig å få inn høyere tempo og mer resultatorientert stil i journalistikken. Den nye generasjonen jobber under andre vilkår og har andre løsninger. Ny teknologi har gitt store utfordringer for tradisjonelle media, nå må vi bli mer opptatt av mulighetene. Jeg har stor tro på fremtiden for den frie journalistikken, sier Fiona Barton.