I helga blir det kinopremiere på den trønderske dokumentaren som Kosmorama hadde førpremiere på nylig. «Hatets Vugge» har i mellomtiden sanket pris for beste norske dokumentarfilm på Human-festivalen i Oslo, og med det alt sikret seg amandanominasjon ved neste utdeling.

Filmen er et nytt eksempel på at norsk dokumentarfilm er inne i en svært god periode. Trondheimsbaserte Håvard Bustnes fikk Amanda for sin første dokumentar «Blod & Ære» (2008) om bokseren Ole Klemetsen. Hans andre kinodokumentar «Opprørske oldemødre» (2014) handlet om gamle amerikanske kvinner i protest mot vekstideologi. Hans tredje kinodokumentar er noe helt annet, som krever mer av filmskaperen enn hans to foregående filmer.

«Hatets Vugge» er et forsøk på å forstå og plassere det høyreekstreme partiet Golden Dawn i Hellas. Det låter som et fjernt og krevende tema for en midtnorsk dokumentar. Filmen har en direkte linje fra den trønderske, internasjonale svartmetalldokumentaren «Blackhearts» (2016). I likhet med «Hatets Vugge» ble den produsert av Christian Falch, som denne uka fikk NTNUs filmpris. Bassisten i det greske svartmetallbandet fra den filmen, er en av de arresterte politikerne som «Hatets Vugge» utspiller seg rundt.

På engelsk heter «Hatets Vugge» for «Golden Dawn Girls». Det er en vel så god tittel, siden filmens bærende og gode grep er måten regissør Håvard Bustnes skildrer og konfronterer kvinnene til tre arresterte Golden Dawn-politikere på. Datteren til partilederen, kona til svarmetallbassisten og mora til et tredje arrestert partimedlem intervjues og konfronteres av en iherdig filmskaper gjennom hele filmen.

Ourania Michaloliakou er datter av partilederen i Golden Dawn.

I løpet av filmen ser vi hvordan det høyreekstreme partiet, hvor flere sentrale medlemmer er fotografert med hakekors og nazihilsen, vokser til å bli det tredje største partiet i Hellas, med motstand mot innvandrere som kampsak. Opptak fra blant annet gresk tv utdyper bildet som får regissør Bustnes til å stille følgende spørsmål i starten på filmen: «Hva skjedde med Hellas?».

«Hatets vugge» er som tittelen antyder ingen nøytral dokumentar. Regissør Bustnes er standhaftig til stede i filmen og prøver å få de tre kvinnene til å snakke om likheten mellom deres bevegelse og nazismen i Tyskland. Han klarer å få en ganske god tone med dem, men sliter med å få dem til å ta avstand fra nazisme.

En av filmens kvaliteter er at den kommer forbløffende tett på et ekstremt miljø, til tross for at filmen stiller Golden Dawn i et svært kritisk lys. Filmen har internasjonalt format som temperaturmåler på polariseringen som foregår i Europa. Det kan virke naivt med en humanist fra Norge som prøver å snakke kvinnene i et parti med fascistiske tendenser til rette, men den innfallsvinkelen og en regissør som ikke gir seg, gir interessante resultater og klart severdig dokumentar.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Utøya 22.juli»