Boka starter og slutter med et såkalt bokbad i Trondheim, med gjenkjennelige aktører fra det virkelig liv.

Anmelderkolllega her i avisa Ørjan Greiff Johnsen blir takket for å ha bidratt til grunnideen til denne boka, som skal ha dukket opp i løpet av et sceneintervju mellom Brekke og Johnsen da forrige krim fra Brekkes ble utgitt for et år siden.

Boka foregår på to tidsplan. Det ene er Trondheim av i dag, der den skjønnlitterære forfatter Anthon Bruun feirer suksess med sin første krimbok «Alle kan drepe», og etterforsker Odd Singsaker filosoferer over samme utsagn. Han er enig i påstanden, enhver mennesker er i en gitt situasjon i stand til å ta et annet menneskes liv.

Det andre tidsplanet er på 90-tallet, en gruppe unge mennesker fra forskjellige kanter av Norden har sommerjobb på et sykehjem i Norrtälje. De diskuterer meningen med livet over endeløse flasker med vin, som unge mennesker i slike romaner gjerne gjør. Den mest utfordrende av dem er Hedda, som skriver på en kriminalroman med navn «Alle kan drepe», med vennegjengen i rollene og seg selv som offer, men som sier hun ennå ikke vet hvem av dem som kommer til å drepe henne.

Ille ting skal skje rundt denne gjengen i løpet av denne sommeren, det blir avslørt mot slutten av boka. Ille ting skjer allerede tidlig i nåtidshistorien. Odd Singsaker blir pappa tidlig i boka, men han har ikke tid til å fordype seg i babyting, han klarer ikke å holde seg unna politistasjonen der de har et nytt mord å etterforske.

Jørgen Brekke er en dreven krimforfatter som kan bygge plott som funker, også det innebygde og potensielt forvirrende metapoenget i en krim som delvis handler om minst én annen krimroman med samme navn.

Han skriver lett og godt, og har oppfunnet sin egen nisje mellom akademia og ren underholdning som funker bra. Når denne boka er på sitt beste, som er første halvdel, så leker Brekke seg både med sine lesere, sine kolleger og norsk litterær offentlighet. Han leker seg med krimlitteraturen status, og gir noen lekre stikk til finkulturen.

Det pinefulle student-ukosen på sommerjobb er delvis litt forserte greier, men nåtidshandlingen fungerer bra.

Men boka er pakket inn i vel store ord. Det eksistensielle spørsmålet i tittelen og bokas metaplan kommer man ikke særlig langt med etter starten, samt en liten ekstrarunde helt på tampen av boka. Forleggeren har sikkert sine ord i behold når hun på baksideteksten hyller boka som både oppslukende psykologisk triller og en roman som utforsker krimsjangerens muligheter. Man kan vel si om alle krimbøker at de utforsker krimsjangerens muligheter, men strengt tatt er dette ikke mer enn grei thriller og krimgåte, med en slutt som ikke helt når opp til det anslaget lover. Boka blir mer konvensjonell krim jo lenger ut i den vi kommer, og avsløringen av morderens identitet er et antiklimaks.

Uvant mange ulogiske og umotivert manøvre må til for at forfatteren skal komme i mål denne gangen. «Alt kan drepe» holder like fullt mål som grei underholdning. Men Jørgen Brekke har skrevet bedre bøker enn dette før og kommer til å skrive bedre bøker enn dette senere.