Skuespiller John Krasinski tar et imponerende steg som filmregissør med en minimalistisk konseptdrevet monstergrøsser som får mye gufs og intens spenning ut av stram ramme. I hopen av etter-katastrofen-filmer er «A Quiet Place» best og mest original i bruken av lyd som skrekkmotor.
Filmen starter i 2020, 89 dager etter at blodtørstige monsterskapninger har lagt delen av USA som filmen utspiller seg i, relativt øde. Krasinski og hans kone i virkeligheten, Emily Blunt, spiller et ektepar med tre barn, som ser ut som om de befinner seg i en film et sted mellom apokalyptiske drama som «The Road» (2009) og «I Am Legend» (2007).
Siden de blodtørstige skapningene som truer verden og kjernefamilien orienterer seg etter lyd, kommuniserer familien med tegnspråk, og gjør alt de kan for å (over) leve uten å lage en lyd. Dette grepet, koblet med en særdeles effektiv og utspekulert lydside, gir filmen mye av dens særpreg og intensitet.
Det kan innvendes at filmen strekker sitt gode grep vel langt, med hjemmefødsel som en del av pakken. Barna får også gjennomgå, i en skrekkfilm som ville blitt enda bedre om den hadde rasjonert litt mer med noen av virkemidlene.
For venner av sjangeren er det likevel mye å bli skremt av. Dessuten virker det ekstra sterkt når hovedpersonene i én scene, med fare for sine liv, unner seg litt musikk, i form av Neil Youngs «Harvest Moon». En ganske imponerende og sjeldent lydhør skrekkfilm, på flere måter.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også anmeldelsen av den aktuelle trønderske dokumentaren «Hatets Vugge»