Knapt to minutter ut i nest siste låt «Well Who Am I», i seg selv en herlig småkåt funklåt, kommer det: Et såpass løssluppent og lurvete progrock-aktig strekk at det nesten får deg til å gispe – Band of Golds ellers oppsiktsvekkende selvkontroll tatt i betraktning.

Det er likevel slike øyeblikk som virkelig puster liv i Nina Mortvedt og Nikolai Hængsles ambisiøse prosjekt. Som bidrar til å gjøre Band of Gold til mer enn en slags stiløvelse i softrock, noe mer enn perfekt smaksmarkør og taffelmusikk til middelklassens parmiddager.

Debuten fra duoen Nina Mortvedt og Nikolai Hængsle var for meg årets beste norske album i 2015, og oppfølgeren klarer kunststykket å følge opp – og vel så det. Det er vanskelig å tenke seg at det vil bli gitt ut bedre norske popalbum enn dette i 2018. Strengt tatt får vi først og fremst mer av det samme, med hovedvekt på ekstremt velkomponert og -arrangert mykpop med smak av amerikansk vestkyst.

Fortsatt er Fleetwood Mac en åpenbar referanse, med snertne spor av senere popmestere som Blondie og Abba (som på den flotte singelen «I Wanna Dance With You Again») og inkludert forsiktig «modernisering» og mer leken holdning til rytmiske elementer. Mortvedts stemme er både kjølig, silkemyk og varm, mens Hænglse viser musikalsk finesse som gjør ham til enda mer «bare» en av landets aller beste bassister. Nevnte «Well Who Am I» er ikke den eneste som utvider rammene. «I Could Spot You in a Hundred Miles» er monoton og dunkel, drevet fram av insisterende, mollstemt piano, mens «Into the Void» er en folkballade forvrengt til det uhyggelige.

Band of Gold - «Where's the Magic» Foto: Jansen Plateproduksjon

Som debuten krever «Where's the Magic» en viss tid for virkelig å skinne. Ikke fordi den er så mystisk eller utydelig – heller tvert imot – men fordi alt er så finstemt, detaljrikt og ambisiøst at hver lytt avslører nye ting å sikle over. Her begås det studionerding i ordets beste forstand, med nøye utvalgt og utporsjonert musikalsk krydder som gir en sjelden smaksdybde.

For å besvare albumtittelens spørsmål: Hvor er magien? Den ligger riktignok også i detaljene, men enda mer ligger den i bandets vide musikalske oversikt. Det er en kunst å få så ambisiøst anlagt musikk til å høres så utvungen og lett ut. En kunst å unngå at det blir overlesset og stivt. Kanskje er hemmeligheten like enkel i teorien som den er vanskelig i praksis: Melodier fra øverste hylle som bærende element, som byr på like deler stilsikker sjangerforståelse og genuine overraskelser. Til sammen fører dette til en slags besjeling av det utsøkte håndverket det er sjelden man hører maken til.

Albumet avsluttes med «Look at Me», en cover fra 1969-debuten til softrockbandet Bread. Et band som i sin samtid ofte ble latterliggjort, likevel viser denne nydelige versjonen at de kanskje hadde noe for seg likevel. Men først og fremst viser den at det meste Band of Gold tar i, blir til gull.

Band of Gold har konsert på Byscenen fredag 5. april.

Anmeldt av VEGARD ENLID