Å bli forført, eller å ikke bli forført, er nok snarere spørsmålet her.

Gamle scene er gjort om til en blackbox, med en catwalk som deler seteradene på parkett i to. Alle seks skuespillere er synlige på scenen eller salen det meste av de tre og en halv timene stykket varer.

Og det er ikke bare at de er der, de er intenst til stede. Og gjerne i intens bevegelse.

«Meteoren» begynner med en nesten endeløst lang dansescene, som definerer og etablerer scenerommet. Dundrende høy teknomusikk, alt i nyanser av svart – som en nattklubbscene i en halvakopalystisk Hollywood-film fra 90-tallet, eller – om du vil – en ganske vanlig tirsdagskveld på Café 3b i samme tidsperiode.

Men det er ikke mye tirsdagskveld over forestillingen som helhet.

Handlingsreferat, sier du? Vel det er denne nobelpristageren (Schwitter) i litteratur som er død, men så våkner. Men han vil ikke leve, og drar til sitt gamle atelier, som nå er i bruk av en svært middels aktmaler (Nyffenschwander) og hans brunstige kone. Schwitter gjør sitt beste for igjen å dø, men klarer det ikke. Det gjør imidlertid de fleste som oppsøker ham; presten, huseieren, legen, svigermora, forleggeren osv.

Sveitsiske Frietrich Dürrenmatt var en ledende dramatiker i den tysktalende verden i etterkrigstiden, med utpreget sans for det absurde. Hans komedier hadde mye samfunnssatire i seg. Noen hadde også tydelig handling, som «Besøk av gammel dame», som gjorde suksess på Trøndelag Teater i en herlig oppsetning for noen år siden.

Fullt så stor suksess vil neppe «Meteoren» få. Her er det ikke noe plott, knapt handling. «Meteoren» er mer en happening, en tre og en halv times musikkvideo med noen dype teologiske spørsmål i bunn.

Gjenfødelse er et tidsriktig tema i et stykke med spilletid mellom påske og pinse, og det å gjøre opp status for sitt liv, finne nåde, er et evig eksistensielt spørsmål. Men veldig dypt graves det ikke, stykket er mer en feiring av eksistensens absurde motsetninger, ispedd leken kunstkritikk spesifisert av en forfatter det er lenge siden hadde noe å fortelle, en talentløs maler og en pompøs kritiker.

Dürrenmatt er en mester på svingende spissformuleringer, og slenger rundt seg med enlinjere også her. Om at uten lidenskap ender man i rennesteinen, om at folk vil ha undervisning ikke underholdning, og at i en verden som dette må man ikke tillate seg å ha følelser. Øverst på Wikipedias sitatliste fra forfatteren, kommer den om at verden er en bensinstasjon hvor røyking ikke er forbudt. Kanskje er der derfor denne oppsetningen har tidenes høyeste elsigarett-budsjett?

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor de røyker hele tiden, jeg skjønner ikke hvorfor flere rolleskikkelsene har en taleskavank, hvorfor kvinner spiller menn og omvendt, hvorfor Ida Cecilie Klem har på seg en voldsom kroppsmaske i rollen som Schwitters kone Augusta. Jeg skjønner egentlig heller ikke hvorfor jeg skal bry meg om kjedelige Schwitters eksistensielle kvaler. Men jeg venner meg til stykkets logikk, blir med på leken. Kjeder meg kanskje i partier, gir meg ende over av begeistring i andre enkeltscener. Som når en pompøs begravelse glir over i overdreven ballett.

«Meteoren» er en estetisert lek, det nærmeste stykket kommer reelt menneskelig drama, er forholdet mellom Schwitter og sønnen Jochen, som får en slags forløsning til slutt.

Manuset er et godt utgangspunkt for fri lek av oppsetningens unge regissør Angelina Josephine Stojčevska. Og gjett om hun leker seg, i fint samspill med scenograf og lysdesigner – og med musikken som er en sentral og vellykket del av forestillingen. Soft Cells dekadente, men inderlige «Say Hello Wave Goodbye», som avslutter begge akter, henger igjen lenge.

Å ha en gruppe skuespillere som virkelig gir jernet er en forutsetning for at oppsetningen skal fungere. Overordnet sett er det en nødvendighet at «Meteoren» dirrer av energi fra første til siste sekund, men det er heller ikke vanskelig å finne detaljer å hengi seg til. «Meteoren» er ensemblespill av klasse, samtidig som stykket vil innebære et gjennombrudd for Vetle Bergan. Han har vært med en stund, men det er nok mange som ikke har virkelig lagt merke til ham. Det vil de gjøre nå.

Man vil ikke kunne si at «Meteoren» er et utpreget frieri til Trøndelag Teaters kjernepublikum. Men de som tror teater er en avleggs kunstform vil kunne vil overrasket. «Meteoren» er mer for hjertet enn hjernen, men er samtidig så full av spissfindige referanser at mange vil tro at forestilling rommer dyp man ikke fanger opp. Glem slike tanker, her er det bare på hengi seg. (Eller eventuelt la være.)

Det er kanskje et rart stykke på sette opp på en såpass stor scene, man vil kunne si at det er et av mange modige valg avtroppende teatersjef har gjort denne våren. Men at det er rart og modig, betyr ikke nødvendigvis at det er vesentlig. Dette er teater uten sikkerhetsnett, men veldig høyt over bakken foregår det ikke.

Det vil komme til å være minst like mange meninger om «Meteoren» som antall personer som ser det. Men én ting vil de fleste være enige om, oppsetningen er en tanke for lang.

Brunstig frue: Ida Cecilie Klem er bare delvis gjenkjennelig i rollen som aktmalerenens frue Augustua i «Meteoren Foto: Ole Ekker