Noen filmer kommer både ferdigtygd og servert med teskje. Andre er så underfortalt at det blir opp til publikum å fylle inn der bilder og ord mangler. Fransk-italienske «Hannah», den andre filmen til Andrea Pallaoro, tilhører definitivt den siste kategorien.
Siden Charlotte Rampling spiller hovedrollen, i et film som delvis handler om et gammelt ektepar med en fundamental sprekk i gammelt samliv, er det nærliggende å trekke paralleller til det britiske samlivsdramaet «45 år» (2015), hvor Rampling spilte så godt mot Tom Courtenay.
De to filmene er svært forskjellige, med «Hannah» som mer tilknappet, beskere og litt grå i sin minimalistiske tilnærming til et vondt drama med store rystelser under hverdagslig overflate. Hva som konkret har skjedd, får vi bare vite brokker av, etter at vi møter Hannah i arbeid, hjemme og i en teatergruppe, like før og etter at ektemannen må i fengsel.
Måten regissør Pallaoro ruller ut og delvis opp historien på, gjør «Hannah» omtrent så fjernt fra kriminelt familiedrama som det er mulig å komme. Visuelt og fortellermessig er filmen et renskåret portrett av en kvinne på rundt 70 som opplever at noe av fundamentet for hennes liv er i ferd med å rase ut.
I stedet for store og sterke følelser, fokuserer filmen på en slags stille fortvilelse hos en kvinne som prøver å la livet gå videre, omtrent som før. Å antyde undertrykte følelser under tilsynelatende ubeveget overflate er en rollenyanse Charlotte Rampling takler svært godt.
Hennes spill, gjennom blikk, små rykninger i ansiktet, og ikke minst hva hun ikke gjør, er kanskje den beste grunnen til å se «Hannah». Det gjelder fremfor alt i scenen hvor hun får besøk av en håndverker etter lekkasje på badet, og det nærmest bokstavelig talt avsløres skjelett i skapet. Måten hun forholder seg til et dramatisk avgjørende funn i saken på, både i den nevnte scenen og på besøk hos mannen i fengselet etterpå, er stor skuespillerkunst.
Det er nærliggende å se «Hannah» i lys av den såkalte «slow cinema»-bevegelsen, som lenge har hatt nedslag i italiensk film. Selv om «Hannah» ikke er noen vanskelig film, gjør måten den fortelles på til et stykke filmkunst som ikke er for alle, men som gir belønning og ettertanke til de som følger Pallaoro og Rampling på ferden.
Ved å skildre mer enn den forklarer, peker filmen mot et større og mer rystende drama enn det som fanges av kamera. Vet hun, visste hun eller burde hun ha visst. Hvor lenge kan hun fortsette nesten som før? «Hannah» er en ganske kort film man ikke fort blir ferdig med.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG