Det er mye som er bra med Byarevyen 2018.

Lyd og spesiell lys sørger for imponerende innpakning. På flere sang- og dans-innslag virker det nærmeste som hele russekullet er på scenen samtidig. Det kunne blir det rene kaos, men gjengen imponerer med bra sang og koreografi. Stiliserte festscener med kaos og spybøtter er dyktig utført. Rektor- og lærerparodiene er til dels så bra at de fungerer også for oss i publikum som aldri har møtt originalene.

Det er mye fart, fyll og moro, derfor er det viktig at de drar ned tempoet noen ganger. Dette er en type russerevy som mye handler om «å få seg», og det er noen har «fått seg» at litt ømmere følelser kan etablere seg. Som i et ettertenksomt øyeblikk på en benk som utvikler seg til det fineste sangnummeret «Stjernelys».

«Rett vest» er en sammenhengende historie, der hovedingrediensen er en krangel mellom jenter og gutter i russekullet som truer med å ødelegge hele russefeiringen, og utvisning fra skolen. En ekstraintrige er jentene i førsteklassen som drømmer om en mann ifra tredje, en med muskler og sjarm.

De fire hovedrolleinnehaverne blant guttene Adrian Reijners, Andreas Herman Vedde, Jørgen Christiansen og Kristoffer Overby er da også en veltrent kvartett, og det er ikke mangel på dansenummer i bar overkropp i «Rett vest».

De fire hovedrolleinnehaverne blant vg3-jentene, er formidlet av Maria Hagen, Elise Mjøen, Ailin Tollan Thanem og Mali Tøndel, mens deres «rivaler» de naivt svermende førsteklassingene spilles av Karen Krigsvoll, Pernille Sandbakken og Sina Hofsli.

Det er ikke de dypeste problemstillinger det fokuseres på i «Rett vest», snarere «kjerneinnholdet» i russetiden: Fyll, fest og sex, satt i et stivnet kjønnsrollemønster, der russe-intrigene utdypes med formidling av firkantede ledelse, træge lærere og bekymrede foreldre.

Verken handlingen eller dialoger er all verden, men det fungerer så lenge ting blir formidlet med overbevisning, en viss underforstått selvironi og sketsjer drives mot et anstendig sluttpoeng. Men det er dessverre ikke alltid.

«Rett vest» varer i to timer pluss pause, og det matcher innholdet i revyen ikke.

Ambisjonene ligger mye i scenografi og regi, og disse ambisjonene er både forestillingens styrke og svakhet. Det blir for mange stopp i handlingen, bord og sofaer bæres til stadighet inn og ut av scenen. Det er imponerende at de holder oversikten. Det er mange korte scener, antallet sceneskift er nesten absurd høyt. Skal ei jente på besøk til en gutt, kan man være sikker på at det bæres inn en dør i en dørkarm, slik at hun kan banke på og han kan si kom inn. Det hadde nok blitt mer energi i forestillingen om flere nærmest poengløse enkeltscener hadde blitt kuttet ut, og ikke scenografien hadde vært så konkret og detaljert. Når handlingen strengt tatt er bare tull og tøys, trenger man ikke streve med å gjøre den naturtro og realistisk på detaljnivå.

LES PGSÅ: Armfeldts dødsmarsj blir film

Det er et herlig øyeblikk i revyen da russeguttene har lyst til å prøve seg på jentene i første klasse, har søkt eksperthjelp, og Trond Giske entrer arenaen. Det er en scene som fungerer svært godt i anslaget, men så blir poenget overforklart. Her kunne de bare latt anslaget henge. Såpass tiltro bør man ha til publikum.

Et annet fint øyeblikk er et drivende dansenummer som skal vurderes av gymlærer Bjørn. Han sover (som vanlig?) gjennom hele nummeret, bråvåkner da jentene er ferdige, og bryter ut: Bra dans, det blir en firer.

Selv hadde jeg ingen problemer med å holde meg våken gjennom revyen, til tross for lengden. Jeg lot meg både imponere og sjarmere av enkeltinnslag fra en fin revygjeng. Men som helhet blir «Rett vest» hakket for omstendelig og hakket for banal til at jeg klarte å lande vurderingen på samme nivå som lærer Bjørn.