Jeg kjeder meg til å begynne med over de langtekkelige detaljene i hovedpersonens vurderinger av hvordan familien skal få det huset de har sett seg ut, men ikke har råd til.

Alle odiøse karakteristika av andre kjøpere, verdivurdering av egen leilighet og påfølgende vurdering av de ulike meglere, vurdering av bankens motiver for eventuelt å ikke gi dem lån, dialogen mellom ektefellene om hvorvidt de egentlig trenger et nytt hus - er fascinerende, men drar i langdrag. Jeg tenker jeg orker ikke mer av denne «psykopaten». Men så snur det og jeg blir nysgjerrig. Stadig nye overraskende innfallsvinkler og nye perspektiv gjør at historien tar seg opp. Jeg begynner å le - og nesten å gråte.

For det dreier seg selvsagt ikke bare om å få kjøpt drømmehuset. Heller ikke bare om hvordan huset blir symbol på drømmelivet og bidrag til konkurransen om status med jevnaldrende par og familier som allerede har både hus og hytte mens de selv bor i en trang leilighet. Det handler om en mor som tenker at selve livets innhold styres av hvordan en fysisk har det rundt seg, at barnas helse og utvikling styres av størrelsen på boligen. Og ettersom faren er så avslappet både når det gjelder ambisjoner for jobbkarriere, bo-karriere og sosial status, må hun ta tak i alt selv. Hun regisserer bokstavelig talt forutsetningene for det hun mener bør være det perfekte liv. Og etter hvert som det viser seg at hun også har handlet på egen hånd når det gjelder måten de har fått sine barn på, får historien en dramatisk utvikling.

Så når en kommer over terpingen i de innledende betraktningene om det praktiske ved det å kjøpe hus, blir det nesten avskrekkende spennende. Det blir også en dyptgående analyse og en tankevekkende psykologisk studie av hva som kan styre samliv. Det framstilles nyansert og med en god karaktertegning og gode dialoger. Det lette språket gjør at fortellingen flyter godt, og de mange rundkastene i handlingsforløpet holder interessen fangen. Dette er underholdning - med et intrikat tema.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN