Det er først og fremst billedbruken som gjør inntrykk på meg i denne lille romanen om to tenåringssøstre som lengter etter å bli elsket – og sett. De blir ikke sett og ivaretatt av en mor som ikke mestrer sitt eget liv, men de blir sett altfor godt av voksne menn.

Pubertetens lengsler etter kjærlighet trekker jentene mot det farlige. Det fremstilles gjennom en billedbruk som er poetisk, men full av motsetninger og underliggende implisitte forståelser. Det er så sårt at det nesten gjør fysisk vondt å lese.

Tittelen på Tora Seljebøs roman assosieres med Laura Ingalls Wilders bøker med samme navn fra prærien i Midtvesten i USA, skrevet på 30-tallet. Fellesnevneren er unge jenters isolerte liv på «prærien», men hos Seljebø hersker ikke den idyll som kjennetegner Wilders. Jeg leser hennes roman som en slags moderne ironisk dialog med Wilders.

Romanen består av ulike bilder. Introduksjonen er et tankebilde der jeg-fortelleren, som er en av søstrene, har gjemt et bilde av seg selv under madrassen. Bildet er tatt for lenge siden med en historie som hun i fortellertid kjenner «høyrer nokon andre til», men hvor hun ser på bildet at «Eg har eit lys i meg som kan ta meg med kor som helst». Det er dette hvor som helst som utforskes i løpet av romanen, et hvor som helst styrt av at hun og søstera lever isolert med en mor som ikke er i stand til å veilede dem i puberteten, men som lar dem konkurrere seg mellom om hennes gunst. Hun vet så lite. «Det var som vi alt var klokare enn ho». Og de tenker at de elsker alle og drømmer om at bare kjærlighet kan redde ei fortapt sjel. Men av hestetemmeren som blir leietaker i huset på prærien får de lære at «kjærleik skal gjera vondt» og i avslutningen fører ikke lyset dit hun drømmer om, men utfor stupet.

Bildene som formidler denne idyllen med motsatt fortegn er så fortettede og symboltunge at det nesten blir vanskelig å sortere de ulike perspektivene. Men det er kanskje et poeng i seg selv at ingenting er entydig?

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN