Finnes det noe flottere enn rutinerte, begavede musikere som fortsatt brenner for de holder på med, og som fortsatt gir absolutt alt på konserter?

Ekstra morsomt er det når den rutinerte og begavede har en god slump arroganse på toppen. Det er 35 år siden Mike Scott slo gjennom med The Waterboys og sin «big music» som preget deres tre første album. Det er 30 år siden skottene dro til Irland og skapte sitt mesterverk «Fisherman's Blues». Siden den gang har The Waterboys vært mye rart, med Mike Scott som eneste konstante medlem. Skjønt konstant er kanskje feil beskrivelse på en mann som har vært innom så mange forskjellige retninger, og rotet seg inn i såpass mange blindveier.

Sang ut: Mike Scott var i utmerket form på The Waterboys konsert på Nidaros Blues fredag kveld.

Men på sitt beste har The Waterboys vært fenomenale. Undertegnede har vært på mange konserter med dem opp igjennom årene, men jeg har aldri sett dem så vitale som fredag kveld på Nidaros Blues.

Bandet anno 2018 er suverent samspilt, med mange enkeltmusikere iberegnet to korister, som fanger interessen, med og uten effektfulle masker. Felespiller Steve Wickham er det nest viktigste enkeltpersonen i Waterboys-historien, han og fela var en fenomenal ressurs også fredag. Og så Mike Scott da. Han synger faktisk bedre enn noen gang, er en god gitarist (og pianist) – har en cocky scenepersonlighet og er en formidler av rang. Wikcham og Scott alene på scenen med «Raggle Taggle Gypsy» var ett av mange høydepunkter.

Musikalsk alierte: Mike Scott og Steve Wickham har en stolt historie sammen.

The Waterboys spilte ikke veldig mange låter på konserten, men de dro hver eneste en av dem ut, boret seg gradvis ned i dypet av dem. Waterboys anno 2018 forener sin opprinnelige big music, med sitt storslåtte mystiske patos, men den irske folkemusikkens fyndighet og det spirituelle elementet i soul og blues.

Fra starten med «Medicine Bow», «All The Things She Gave Me» og «A Girl Called Johnny», skjønte vi at det ville bli bra. Men det var da de virkelig begynte å grave, i «We Will Not Be Lovers» og «Morning Came To Soon» at vi skjønte at dette skulle bli en helt spesiell kveld. Vi fikk et stikk retning blues i «Nashville Tennessee» og i retning mer streit rock i «The Closest Thing To Hip». Sistnevnte handler om når noen skaper noe virkelig bra i et «shithole place» – men må gi opp og legge ned. At Mike Scott dedikerte låten til rockeklubben Blæst, viser både at mannen fortsatt har hjertet på rett sted, og fortsatt gidder gjøre research.

Effektfullt maskespill: Felespiller Steve Wickham og koristene gjorde mye utav seg under konserten fredag.

Vi hadde fått noen velkjente låter, adskillig flere mindre kjente låter, og jeg tenkte for meg selv at hvis jeg hadde laget meg en topp ti over favorittlåter med Waterboys, ville ikke noen av låtene han hittil hadde spilt vært med. Vanligvis ville jeg følt meg snytt om en artist ikke hadde vært i nærheten av noen av låtene jeg helst ville høre, men slik var det ikke her. The Waterboys hadde spilt låtene jeg ikke visste at jeg ønsket å høre, og de hadde spilt dem djevelsk bra.

Samspilt gjeng: Felespiller Steve Wickham, vokalist Mike Scott og resten av The Waterboys slo til med en spektakulær konsert på Nidaros Blues.

Rett etter jeg hadde tenkt denne tanken, spilte de sin aller største hit «The Whole Of The Moon» før de avsluttet konserten med monumentale «Fisherman's Blues» i en fabelaktig versjon. På ekstranummeret dro de til med en minst like monumental versjon av Princes «Purple Rain».

Da hadde de holdt på i over to timer. At det hadde vært en spesiell konsert også for musikerne kunne vi tolke ut av glisene til Mike Scott og resten på vei ut fra scenen.