Den franske filmskaperen François Ozon lager svært forskjellige filmer, stort sett innen borgerlige drama. Etter det sobre, eminente krigsdramaet «Frantz» (2016), fortoner «Dobbelt Begjær» seg som en Ozon-hyllest til Brian DePalma på hans mest sleazy hitchcockske.

Filmen starter illustrerende utspekulert med klipp fra vagina til øye på den kvinnelige eksmodellen som hovedperson. Hun henvises til psykolog for mageproblemer. Før vi vet ordet av det har hun flyttet sammen med psykologen og fått godt betalt deltidsjobb som museumsvakt. Det er omtrent bare i fransk film at noe slikt kan skje.

Filmen spiller og spekulerer godt i kvinnens psyke i forholdet med en psykolog hun ser med øyne vi ikke vet om vi kan tro på. At Jérémie Renier som den mystiske psykologen ligner på helseminister Bent Høie, gjør filmen enda mer skrudd, sett med norske øyne.

Måten historien utarter på, i visuell, trashy eleganse, gjør «Dobbelt Begjær» til en film som både kan fascinere og irritere. Fordi den er laget med et filmatisk glis, blir den fæl på en ganske god måte. Det er mulig å avfeie «Dobbelt begjør» som konstruert, spekulativt psykobabbel, men den kan også sees som en bedre regissert enn skrevet dunkel thriller. Med nyanser av grått om makt, sex, psyke og identitet.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av premiereaktuelle «Isle of Dogs»