«Tryllefløyten» på Kimen er historie, etter seks forestillinger med så å si samtlige billetter utsolgt. Man trenger ikke lokalpatriotiske briller for å bli imponert over hva Opera Trøndelag får til.

Den kulturelt ambisiøse og økonomisk dristige satsingen på kulturhuset Kimen har bidratt til å bringe kulturlivet i kommunen mange hakk videre, og operaen er blitt velsignet med et kravstort publikum med høye forventninger til hver ny oppsetning.

De fikk sine krav og forventninger innfridd i denne sjarmerende oppsetningen, som på radikalt og selvsikkert vis drar Tryllefløyten-plottet i nye og humoristiske retninger. Instruktør Ronald Rørvik har lekt seg godt og dratt operaen langt i retning revy, noe som er logisk nok i en revykommune som Stjørdal. Mye er fikst, mye er morsomt, men vi er nok likevel ikke hundre prosent begeistret for disse grepene. Mer om det etter hvert. La oss ta det viktigste først:

Sjanghaiet av mørke krefter: Marius Roth Christensen (Tamino) skal på audition på Tempelteatret og blir et lett offer.

En betydelig dugnadsinnsats ligger bak Tryllefløyten-oppsetningen som imponerer både på scenografi og kostymesiden. Men på scenen under forestillingen er det profesjonelle krefter som dominerer, bortsett fra deler av operakoret og fire unge dansere fra kulturskolen. Alle solistene er norske, og mange av dem har bakgrunn fra regionen og Opera Trøndelags eget rekrutteringsarbeid. Og det aller mest lokale poenget: Søstrene Vigdis (29) og Sunniva (26) Unsgård har vært sin hovedrolle, som henholdsvis Pamina og Papagena, som er involvert i hver sin kjærlighetshistorie, og som begge får sin utvalgte til slutt. Tryllefløyten er av typen opera der det er går godt med dem som er gode.

Søstrene synger strålende de, det gjør også deres utkårede, Marius Roth Christensen og Lars Eggen. Roth Christensens gjør en spesielt fin og troverdig hovedrolle som forsiktige Tamino, «prinsen» som får i oppgave av den onde Nattens dronning å befri hennes datter Pamina, og som forelsker seg grundig i jenta. Papageno er Taminos medhjelper, en mer utforskende spilloppmaker.

Det er en velspilt, vel danset og vel sunget oppsetning av en opera som ligger ganske nær musikalen, med vel så mye dialog som sang. Tre timer inkludert pause virker ikke lenge, rytmen er god, orkesteret er godt. Vi kunne til tider ønsket oss mer trykk, med vi skjønner at det er et bevisst valg å kjøre dette akustisk, ikke forsterke verken musikk eller sang. Det er uansett mange høydepunkter blant soloer og duetter i et stykke der de fleste gjenkjenner deler av musikken.

Finner tonen: Vigdis Unsgård er Pamina, og Lars Eggen Papageno i en spesiell versjon av Tryllefløyten.

Den rutinerte regissør Ronald Rørvik introduserer et metaelement i den klassiske historien om Tamino som må gjennom tre tester før han kan vinne sin utkårne. I denne oppsetning møter vi et opera-ensemble som setter opp Tryllefløyten, slik at dette altså blir en oppsetning i oppsetningen. Rørvik blander inn gjenkjennelige intriger i et operaensemble; fra sjalusi aktørene imellom til ivrige fagforeningsledere, kantineprat og metoo-problematikk. Mye morsomt, men noe er på grensen til slitsomt, som den hasjrøykende hippien som virker som hentet ut fra en Wam & Vennerød-film. Nattens dronning er sjef for en kabaretbar, Natteravnen, som er en slags konkurrent til arenaen for finkultur Tempelteatret, der Sarastro er sjef.

Intrigen blir mer hjemmevant og forståelig med dette grepet, og humor er et fint redskap til å gjøre operapatosen mer spiselig. Men i denne settingen blir det enda vanskeligere å skjønne logikken i de tre prøvene Tamino må gjennom, og generelt skapes større avstand til de originale karakterene.

De direkte magiske øyeblikkene i en opera skjer gjerne når du mister avstanden til den spesielle og opphøyde operapatosen, og virkelig tror på de intense følelsene som formidles. Humoren og de andre lagene av avstand som ligger i denne oppsetningen gjør at du alltid har et element av distanse til handlingen. Det gjør igjen at det er lett å trives, men vanskelig å bli direkte grepet. Med ikke ubetydelig unntak i de vokale høydepunktene som det er mange av, og løftet i de mektige utstyrsscenene.

Dagsaktuelle referanser: Pamina (Vigdis Unsgård) havner i en Metoo-situasjon med den klønete regiassistent Monostatos (Thomas Ruud).

Et spesielt radikalt grep er å flytte ouverturen til slutten. Sammen med musikalske sitater blir høydepunkter gjenfortalt i tablåer hentet fra norsk eventyrtradisjon, med tusser og rever og troll, og med Tamino plutselig som Espen Askeladd. Det er drivende, mektig og flott, og det er lett å bli imponert over en gjeng som tar en ekstrarunde som dette, med alt ekstraarbeidet det medfører. Vi skjønner ikke hva dette skal bety, eller hvorfor det blir gjort, men det er fantastisk flott. Slutten med på å understreke at dette er en oppsetning der leken rundt handlingen og de storstilte sceniske løsningene er hovedbeholdningen, ikke inderligheten i originalplottet.