- Det er helt vilt! Og komisk. Vi har ledd vanvittig mye dette året, sier Silje Lundblad og kikker bort på ektemannen Fritz Eidsvaag som skifter sparkebukse på en liten kar som heller vil leke med brillene hans.

Det har gått bra

- «Aaaaah, kosekos, se på pappa, jajajaja! Er det en smokk her?»

Den ene av de tre babyene hamrer løs på en kuleramme med et par trommestikker, den andre stabber rundt bordet på jakt etter noe å spise på, mens tredjemann sitter fornøyd på fanget til mamma.

Det første året med trillingene, som ble født tre måneder for tidlig 2. januar i fjor

, er unnagjort. Og de konkluderer med at det har gått veldig bra. Fantastisk hjelp fra naboer, slekt, venner og kolleger har bidratt til at det umulige ble mulig. Og ikke minst har de Alelyn å takke for akkurat det, familiens au pair.

- Det er helt vilt! Og komisk. Vi har ledd vanvittig mye dette året, sier Silje Lundblad om tilværelsen som trillingmamma og firebarnsmor. Her er hun sammen med Alelyn t.h som er au pair. Og trillingene William, Anton og Felix.

Les også: Musikalsuksess med dystert bakteppe

Trengte flere armer

- Det var et lite sjokk for oss alle sammen, ikke minst for eldstesønnen vår Edvard (6), da vi kom hjem fra sykehuset med tre babyer. Vi manglet jo konstant armer, det var liksom aldri nok voksne i heimen. Vi hadde ikke klart oss uten Alelyn. Jeg opplever at det er en del fordommer mot au pair-ordningen og synes det er viktig å få sagt at for oss har det vært veldig givende å bli kjent med Alelyn, og hun vil alltid være en del av gjengen vår, sier Silje som aldri hadde tenkt tanken på au pair før trillingene meldte sin ankomst. Plutselig sto hun der med fire barn og enebolig med diger hage.

Folk har stilt opp

- «Dere må si fra hvis dere trenger hjelp!» Akkurat det lagret jeg i bakhodet, og opprettet en messengergruppe der jeg skrev at dette er vilt. Vi trenger hjelp. Og dermed strømmet det på med folk som syntes det var hyggelig å komme innom for å mate en baby i ny og ne, forteller Silje og tilføyer at de har hatt behov for hjelp døgnet rundt. Det har vært ganske tøft til tider.

Det første året med trillingene, som ble født tre måneder for tidlig 2. januar i fjor, er unnagjort. Og de konkluderer med at det har gått veldig bra, takket være god hjelp fra både Trondheim kommune og alle rundt dem som har stilt opp.

- Å stå på scenen igjen er rene ferietilværelsen. Den ordentlige jobben er jo her hjemme. Og jeg er faktisk skrudd sammen sånn at jeg nesten glemmer at jeg er firebarnsmor når jeg er på jobb. Jeg vet jo at de har det så bra når Fritz er hjemme med dem.

- Er det din skriveblokk han spiser på?, spør hun flirende, og sikter til lille Felix som gafler innpå notatene til undertegnede. Her er det bare å følge med.

«Helt Texas»

- Det går greit å være alene med dem en time eller to. Men hvis det plutselig er tre sultne eller trette babyer, så blir det «helt Texas» her, sier firebarnsmoren. Hun savner nattevaktene som avlastet dem, en ordning de fikk gjennom Trondheim kommune det første året.

- Det handler om å senke ambisjonene, man har jo den tiden man har. Og du må være litt fleksibel, sier Silje Lundblad og Fritz Eidsvaag som har trillingene William, Anton og Felix på 16 måneder. Edvard på 6 år var på skolen da bildet ble tatt.

- Det er jo til tider så ekstremt lite søvn. I alle fall når de er syke. En forkjøla baby går greit, men tre ... ja, det er mye verre, sier skuespilleren som selv pådro seg halsbetennelse like etter at hun begynte å jobbe igjen i vinter.

Alle trillingene hadde halsbetennelse, også fikk jeg det og. Da merket jeg virkelig hvor mye søvn har å si. Det tar så lang tid for kroppen å restituere seg. Stemmen forsvant og var borte i lang tid. Og i mammapermisjonen hadde jeg betennelser i alt av armer og ben. Sånn blir det bare.

Mor sover mest

- Får dere tatt igjen litt av tapt søvn i løpet av dagen?

- Nei, det er vanskelig. Men vi har delt oss slik at vi bytter på å stå opp med dem hvis de våkner på natten. Fritz sover her på sofaen og jeg på soverommet.

Trillingmamma og firebarnsmor Silje Lundblad som er tilbake som skuespiller ved Trøndelag teater etter et drøyt år med mammapermisjon. Ektemannen Fritz Eidsvaag t.h.

- I natt delte vi seng igjen for første gang på lenge, tilføyer Fritz.

- Ja, det var hyggelig, tipper du har savnet snorkingen min, sier Silje smilende og legger til at ektemannen har vært utrolig generøs og latt henne sove mest. Han er musikklærer på NTNU i tillegg til å være utøvende musiker. Silje spiller for tiden i «Spelemann på taket», og til uken starter prøvene på «Medmenneske» som settes opp på Trøndelag Teater til høsten. Men de tenker ikke å søke om barnehageplass før trillingene er to og et halvt år.

Dropper bil

- Det er jo som en liten barnehage å ha disse tre hjemme. Dessuten slipper vi alt styret med å hente og bringe, så det er helt greit å utsette det en stund, sier Fritz.

- Og vi skal kvitte oss med bilen vår for vi bruker den så lite uansett, sier Silje.

- Fire små barn og ikke bil?

- Vi har kjøpt elsykkel med en diger kasse foran der det er plass til fire barn. Det er veldig greit å handle med sykkel, og det blir vel neppe til at vi tar med barna på butikken med det første, supplerer Fritz.

Les også: - Neste år blir en lang og vill fest

Slagmark i stua

Alelyns arbeidsdag starter klokken ni. Da har Silje og Fritz vært oppe siden klokken fem.

- Det er helt vilt! Og komisk. Vi har ledd vanvittig mye dette året, sier Silje Lundblad om tilværelsen som trillingmamma og firebarnsmor. Her er hun sammen med Alelyn (i midten) som er au pair, og ektemannen Fritz Eidsvaag. Og trillingene William, Anton og Felix.

- Da ser det ut som en slagmark i stua her. Så det første Alelyn gjør er å hjelpe oss å rydde, i tillegg til alt mulig med barna. Og de elsker henne, forteller trillingforeldrene som har følgende råd til andre med hektisk småbarnsliv.

- Det handler om å senke ambisjonene, man har jo den tiden man har. Og du må være litt fleksibel. Vi har nesten ikke beveget oss utenfor huset etter at trillingene kom. Vi tar en tur ut i hagen, vi, og der er det jo veldig fint, hehe.

- Man føler seg litt på siden av samfunnet. Vi er i vår egen boble, sier Fritz som har deaktivert Facebook-kontoen sin. Det blir mer Snap.

-Takkekort etter barnedåpen er ennå ikke sendt ut. Julekort var det ingen som fikk. Vi henger ikke helt med for tiden. Men jeg tenkte før fødselen at hvis dette går bra, skal jeg være så evig takknemlig. Og det er jeg. Vi kjenner på mye lykkefølelse, avslutter Silje.