Her legges ut nok hint til at leseren skal skjønne at bokas Anna ikke er identisk med bokas forfatter, Svanhild. Under lesningen av samlingen, kjennes det likevel som om diktene iblant krysser grensen mellom det personlige og det private.

Det kan ha noe å gjøre med at minnene som diktes frem, og som manifesterer seg i uskarpe polaroidbilder, aldri (med to unntak) er av den gode sorten, og at diktene derfor maner frem et ubehag hos leseren.

Nå er det ikke poesiens oppgave å behage, og sjelden møter vi en debutant som så til de grader tar diktet i bruk for å løfte frem et samfunnsproblem, nemlig familievold.

I dette diktuniverset er det mor som er voldsutøveren. Denne moren, får vi vite, «trur på paradis». Anna, på sin side, «håpar helvete finst».

I tillegg til en far som, litt stakkarslig, forsøker å være en motvekt til den personifiserte ondskap moren representerer, er det fantasier som nevnte håp om evig fortapelse, som hjelper Anna gjennom dagene.

«Om nettene heiter eg / bål og brann og / kvervlande oske. // Eg heiter hat og / helvete og skuld. // Om dagen er eg stille.» Det må man vel, skal man ikke vekke morens vrede.

Annas oppvekstvilkår er et familieliv i ruiner. En konfliktsky far, en storebror med nakken bøyd som om hodet var et lodd, og incestuøse tilbøyeligheter, toppet med en fullblåst psykopat til mor.

Det skal den debuterende Svanhild Amdal Telnes ha, skvetten er hun ikke. Hun beveger seg inn på områder som sjelden berøres av poesien, og selv om hun betjener seg av en (til tider) utsøkt penn og elegante bilder, er det en kølsvart virkelighet hun skildrer.

I den forstand at svulstig og blomstrende metaforikk aldri skygger for det hjerteskjærende meningsinnholdet i tekstene, er det riktig å si at Svanhild Amdal Telnes’ språk er enkelt. Samtidig – og akkurat det er kanskje denne debutbokas største fortjeneste – har hun begått utsøkt poesi av et tema som er alt annet enn poetisk.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR