Selv om større barn sikkert kan se denne filmen (9-årsgrense) sammen med voksne, bør ikke tittel og hovedpersoner forlede noen til å tro at «Sommerbarn» er en barnefilm. Filmen er langt mørkere og sårere enn den lyse tittelen og de pene bildene bærer bud om.

Det vises at regissør Guðrún Ragnarsdóttir er en moden spillefilmdebutant. Førstefilmer kommer sjelden så avklart i form, stil og foto. Filmen er interessant og severdig som en historie om barndom, samlivsbrudd og barnevern fra nær fortid.

I sentrum for handlingen er et søskenpar på fem og seks år. De får vite at de skal på sommerleir, som i virkeligheten er et barnehjem på en avsidesliggende kant av øya. Filmens sterkeste sider er bruk av landskap, ansikt og tidsbilder, samt skildringen av opplevelsen av det å bli sendt bort, uten helt å skjønne hvorfor, sett fra barnas perspektiv.

Det er laget mange filmer fra barnehjem, om samfunnets måte å behandle utsatte barn og unge på, i nær eller fjernere fortid. «Kongen av Bastøy» om guttehjemmet i Oslofjorden for rundt 100 år siden er ferskeste norske eksempel. «Sommerbarn» preges også av strenge og skremmende voksne, men Ragnarsdóttirs film har også rom for det mer sanselige og poetiske.

«Sommerbarn» er en solid debut med en sår historie. Det kan diskuteres i hvilken grad filmen og historien klarer å peke ut over seg selv og si noe vesentlig også til vår tid. Om ikke annet viser den at det var mye som ikke var bedre på 60-tallet.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Mannen mot strømmen»