Etter brakdebuten med «En mann ved navn Ove» har Fredrik Backman etablert seg som en av Skandinavias største internasjonale forfatterstjerner.

Romanen «Bjørnstad» var hans største suksess etter debuten, historien om småbyen som lever og ånder for sitt ishockeylag. Den slo an en streng også hos oss som er totalt uinteressert i hockey, fordi den hadde i seg noe universelt om livet i et tett samfunn, verdien av samhold og om hvor ensomt det kan være å vokse opp.

Backman er en god forteller, og skaper et persongalleri leseren bryr seg om. Men forfatteren lar ikke sine aktører slippe lett fra det. I «Bjørnstad» ble en av de unge hovedpersonene voldtatt av bygdas største idrettshelt, noe som satte innbyggernes verdinormer og lojalitetsbånd på prøve. Dette er den helt konkrete oppfølgeren til «Bjørnstad», og konfliktnivået og dramatikken er ikke blitt mindre.

Det lille samfunnet skal utfordres av homoseksuell kjærlighet, kvinnelige hockeytrenere, renkespillet til en slu politiker på ytre høyre og en serie brutale hendelser med base i konflikten mellom hockeylagene i Bjørnstad og Hed.

Fortsatt kan Backman skrive, fortsatt bryr vi oss om spesielt de yngre innbyggerne i byen og om menn som sliter med å formidle følelser, fortsatt blir vi dratt fra side til side av en strøm dramatiske hendelser.

Men lesingen av Backman har til en viss grad utviklet seg til et elskhat-forhold. Det er så tydelig at forfatteren vet hvilke knapper han skal skru på for å bevege leseren, og det er sjelden han ikke benytter muligheten til å spille på sentimentalitet. Backmans fortellerstemme levner aldri noen tvil om hvor sympatien ligger, og han formidler sitt politisk korrekte samfunnssyn om samhold, toleranse og respekt med den nyomvendtes intensitet. Ikke det at vi er uenige, det er vel knapt mulig, men må han slå opp samtlige åpne dører med like teatralsk innlevelse?

Bjørnstad-bøkene er strukturert spesielt. En allvitende forteller er inne i hodet til hver enkelt av de mange hovedpersonene, i tillegg er en overordnet fortellerstemme innom med frempek om rystelser som skal komme og generelle moralske betraktninger. Dette er en alt annet enn moderne måte å strukturere en roman på, og vitner om en forfatter med høy selvsikkerhet. Grepet er så uhipt at det fungerer så lenge historien er på sitt beste. Men denne boka har også sine slakke partier.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL