Chick Corea fikk en voldsom overraskelse da han første gang hørte Erlend Skomsvolls arrangementer av sine gamle sanger. Corea hadde spilt med Miles Davis og mange andre av jazzens storheter, og han var selv en av jazzens stilskapere. Likevel oppdaget han noe nytt, noe nesten uhørt, da han møtte Skomsvoll og Trondheim Jazzorkester under Moldejazz i 2000. Det oppsto en musikalsk forelskelse som smittet over på publikum.
Etter den tid har de spilt en rekke konserter sammen i en rekke land, i Europa, New York og Tokyo. Publikum blir alltid overrasket over friskheten og energien i det de får høre.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Chick Corea er æresdoktor ved NTNU
Friskheten var i behold også i Olavshallens store sal torsdag kveld. De elleve musikerne i jazzorkesteret var en samkjørt enhet med rom for løsslupne innfall og sterke enkeltprestasjoner. Og Corea boltret seg ved pianoet på en måte jeg sjelden har hørt. Nei, denne gjengen spiller fortsatt ikke på rutine, de spiller på inspirasjon.
Jazz fungerer stort sett best i klubblokaler der det er tett kontakt mellom scene og sal. Jazzfestivalens åpningskonsert med Gregory Porter bar lenge preg av at avstanden mellom scenen og tilhørerne ble for stor. Ikke slik torsdag kveld. Med slentrende uhøytidelighet opprettet de 12 på scenen øyeblikkelig kontakt med den smekkfulle salen.
Chick Corea er 77 år, men virker mer ungdommelig enn på mange år. Han slentret inn på scenen i hettejakke og joggesko og startet med å hylle Skomsvoll dramatiske omarrangeringer av sanger han skrev i det forrige århundret. Den eldste låten vi hørte, skrev han for 55 år siden, men det hørtes ut som om den ble skapt i går.
LES OGSÅ: Corea skryter av jazzorkesteret i video
Corea og bandet gikk rett på en av hans aller mest kjente låter, «Spain». Han skrev låten for bandet Return To Forever, som var stilskapere innenfor fusion og jazzrock. Den regnes som en av jazzens klassikere, men var nesten ikke til å kjenne igjen i Olavshallen, der den nærmet seg samtidsmusikk.
Størst utbytte av samarbeidet mellom Chick Corea har man nok hvis man kjenner originalversjonene. Da først forstår man hvor nyskapende Skomsvolls arrangementer er. Samtidig: Hvem som helst kan fryde seg over den spillegleden de 12 på scenen legger for dagen. Antakelig er det nettopp spillegleden, ønsket om hele tiden å gå videre og skape noe nytt, som gjør at hovedpersonen holder seg så ung.
Det neste høydepunktet kom rett etterpå. «What Game Shall We Play Today» fikk et løft takket være Sissel Vera Pettersens vokal. Hun var ikke bare en kreativ saksofonist gjennom hele kvelden. Stemmen hennes ble brukt som et instrument som ga mange av låtene en ekstra dimensjon. Blant flere andre musikere som utmerket seg, var saksofonist Eirik Hegdal og grunnstammen i prosjektet, bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Håkon Mjåset Johansen.
Jeg kunne ramset opp flere andre høydepunkter. «Duende» og avslutningsnummeret «Matrix» var to av dem. Men vi trengte verken å kjenne låttitler eller originalversjoner for å ha en strålende kveld i Olavshallen. Samarbeidet mellom Trondheim Jazzorkester og Chick Corea slår fortsatt gnister, og det når fram til publikum på grunn av ren og skjær spilleglede.
