John Cleese ønsker å forsone seg selv, og oss, med døden.
Og redskapet han bruker er mer eller mindre grovkornet humor. Ett element i dette er en kavalkade over mange fantastisk bra folk som er døde, etterfulgt av mange utsøkt dårlige folk som er i live. Hvilken klubb ønsker vi å være i?
Før vi kommer så langt, står han der plutselig, som en middels, eldre foredragsholder, på scenen i en middels norsk kongressal. Han har et godt tak rundt pinnen som styrer multimediedelen av foredraget. Han er høy, tynn og tjukk, men fortsatt energisk nok. Ansiktet er dominert av en bart på tykkelse med en middels stålbørste. En gang var han verdens morsomste mann.
LES OGSÅ DETTE INTERVJUET MED CLEESE: Folk ler voldsomt når jeg snakker om død og begravelse
Mens blikket til John Cleese (78) søker en av de tre monitorene som viser teksten til showet hans med store bokstaver, går undertegnedes tanker til da jeg overvar et stoppested på det som skulle bli Frank Sinatras siste turné. Frankie boy hadde monitorer med løpende tekst på alle kanter, han var en skygge av den han hadde vært i sin virkelige storhetstid, men han var fortsatt Frank Sinatra, han hadde fortsatt stilen inne, han kunne fortsatt forføre et publikum, han kunne fortsatt kunsten å ta eierskap av en sang. Jeg følte meg privilegert som hadde fått mulighet til å være på en konsert med en av tidenes største artister.
Sånn er det også med John Cleese. Dette er et unik mulighet til å møte en som formet dagens internasjonal humor. I hans egne ord, «Tha Last Chance To Se Me Before I Die». Han har ikke lenger den enestående fysikken, mimikken og timingen som gjorde ham til den største i sitt fag. Men hvem kan vente det av en mann som pusher 80?
Som han selv sier, han kunne hatt gode dager i oksygenteltet sitt hjemme i Bath, i stedet for å reise verden rundt med et to timers langt humorshow, der den eneste virkelige aktuelle delen inneholder raljeringer over kvaliteten på luksushotellene han overnatter i. Resten av showet, eller foredraget om du vil, handler om fortiden, om døden og hans oppskrift på hva som får folk til å le.
Dette fikk et velvillig publikum til å både skratte og le, mest da han var innom tabuområder, da han nevnte ord som gonoré, som da han sa at 13 i publikum kom til å dø av selvmord, og at disse selv visste hvem de var. Det nytter ikke å være hyggelig og politisk korrekt om du skal få folk til å le, du må røske tak i folk, få dem på tå hev.
Komigruppen Monty Python besto av fem britiske tekstforfattere (og en amerikansk tegner), som selv spilte i sine sketsjer. De hadde sjelden tradisjonelle sluttpoenger, de dyrket det tåpelige, det «silly». Gjennom humoren sin avdekket de narraktighet i det etablerte britiske samfunnsliv, og på sitt beste, som i «Life Of Brian» bedrev de avansert maktkritikk.
I første del av showet gikk Cleese gjennom utvalgte scener fra tv-seriene og filmene til Monty Python, og selvsagt sin egen Fawlty Towers-serie – og han fortalte om sitt eget liv.
«Manuel» er død
Noe var gjentagelser fra det forrige showet han besøkte Trondheim med i 2010, men ikke mye. En god del av materialet er hentet fra hans relativt ferske selvbiografi «Men altså ...»
Humoren til Python og Cleese var grunnleggende antiautoritær, de drev gjøn med selvtilfredsheten som gjerne råder i etablerte institusjoner. Stort mer veletablert innen sitt fag enn John Cleese er det knapt mulig å være, Og risikoen for selv å havne i de selvtilfredses rekker er skyhøy. Den middels gode selvbiografien hans var delvis skjemt av det, og litt av showet også.
Cleeses selvbiografi er ikke silly nok
Men han er for dreven og for gløgg til å la selvtilfredsheten dominere. Han er fortsatt en glimrende tekstforfatter, han kan kunsten å bygge opp et show, skjønner hvordan han skal balansere mellom vitale gamle opptak på skjerm og det som går live.
Han er fortsatt en så god historieforteller at selv uttørkede vitser om irer, tyskere og svensker gikk helt hjem. De var der som oppvarming for det om er den grunnleggende tanken bak forestillingen, å bidra til å hjelpe oss å forsone oss med døden. Det er ingen liten ambisjon.
Men aller best var han torsdag kveld da han i korte øyeblikk glemte teksten på monitoren og gikk i direkte kontakt med publikum.